– Når russerne angriper, handler det om forsvar
Det mener en ekspert på russisk krigføring, Amund Osflaten. Han går mot strømmen når han mener at russernes angrepskrig også kan ses på som uttrykk for en defensiv sikkerhetspolitikk. Eller en slags «angrep er beste forsvar»-taktikk.
«Vesten ødelegger land som er i opposisjon til Vesten. Russland kan være det neste landet for tur.»
Dette kan høres ut som renspikket propaganda fra russiske trollfabrikker.
Men for Amund Osflaten, hovedlærer i landmilitær teori og doktrine ved Forsvarets høgskole gir disse standpunktene mening. Han har møtt på dem da han tok en doktorgrad på russisk krigføring etter den kalde krigen. I arbeidet med doktorgradsavhandlingen kom han over mange artikler skrevet av offiserer og ledere i det russiske forsvaret og i sikkerhetsapparatet. I dette miljøet lever disse synspunktene, ifølge Osflaten, i beste velgående.
– I Russland skriver offiserer og andre ledere relativt mye akademisk litteratur om krigføring og strategi. I forbindelse med arbeidet mitt med doktorgraden så leste jeg en god del av dette.
Vesten sin skyld at Sovjetunionen kollapset
Denne akademiske russiske litteraturen har også medført at Osflaten har kommet fram til en vesentlig annen oppfatning av hvorfor Russland invaderte Ukraina i 2022. En gjengs oppfatning er at Russlands drivkraft er av imperialistisk karakter, altså at de vil bre seg ut, og vokse seg større på bekostning av andre land. Det synet deler ikke Osflaten:
– Min oppfatning er at det i større grad handler om en form for defensiv sikkerhetspolitikk. Selv om det høres veldig rart ut. Det handler om hvordan Russland, spesielt den russiske sikkerhetseliten, ser på strategi.
For å forklare hvordan han har kommet fram til denne oppfatningen, må Osflaten gå litt tilbake i tid. Han trekker fram to historiske hendelser som har vært viktige for russisk strategisk tenkning, nemlig Tysklands overraskelsesangrep på Sovjetunionen under andre verdenskrig, i 1941. Den andre hendelsen er det som skjedde etter Sovjetunionens kollaps på 1990-tallet.
26 millioner sovjetere ble drept
Førstnevnte hendelse – overraskelsesangrepet fra Tyskland og påfølgende slag under andre verdenskrig, er kjent som Østfronten for oss i Vesten. I Russland kalles det «Den store fedrelandskrigen». Den pågikk mellom 1941 og 1945, og fikk enorme konsekvenser for det sovjetiske folk, og den sovjetiske staten. Over 26 millioner borgere ble drept på sovjetisk side. Og en kan anta at mellom to og tre ganger så mange ble fysisk eller psykisk ødelagt av krigen.
De materielle ødeleggelsene var av en sånn karakter at sovjetisk industri ikke var tilbake på 1930-nivå før godt utpå 50-tallet. Mer eller mindre hele den russiske befolkningen ble altså traumatisert etter andre verdenskrig.
– Andre verdenskrig er for russere et enormt traume, som de vil gjøre alt for at ikke skal skje igjen, sier Osflaten.
Utviklet et system som skal forutsi politiske endringer
Sovjetunionen utviklet gjennom den kalde krigen et system for å monitorere og forutsi hvordan internasjonal politikk kom til å treffe dem. Systemet baserte seg delvis på matematisk modellering og statistikk.
– Disse kalkuleringene og matematiske modelleringene kommer inn i bildet for å prøve å foregripe ting. Russerne mener at det ligger noen grunnleggende lovmessigheter i internasjonal politikk, og at det derfor gjennom statistikk er mulig å predikere hva som vil skje i fremtiden, sier Osflaten.
Vil komme fare i forkjøpet
Han forklarer at russerne blant annet deler opp hendelser i ulike grader, fra laveste grad som er fare, til trussel som er noe som i løpet av kort tid kan utvikle seg til et militært angrep mot Russland. Krig er også delt opp i forskjellige nivåer, fra væpnet konflikt via lokal krig, til regionalkrig og øverst – fullskalakrig.
– Så de har et system der de prøver å fange opp farer så tidlig som mulig for å monitorere dem, før de materialiserer seg i et militært angrep i en eller annen form. Dermed har det opp gjennom hele den kalde krigen, ifølge Osflaten, vært helt avgjørende for russerne å tenke forkjøpsangrep og strategisk overraskelse.
Sovjetunionens kollaps – Vestens skyld
Og her kommer avgjørende hendelse nummer to inn i bilde – Sovjetunionens kollaps i 1992. De som idag utgjør Putins indre krets og Russlands militærstrategiske elite er folk som har vokst opp, er utdannet, og har hatt sin formative første år av karrieren innenfor det sovjetiske sikkerhetsapparatet.
– For disse folkene var Sovjetstatene fullt ut stabile konstruksjoner, som plutselig i deres øyne, uten noen åpenbar grunn, kollapset. Det var ikke et resultat av at folk ønsket demokrati, sier han, og forklarer at dette var, i følge det de selv beskriver i de kildene han har lest, et resultat av ytre påvirkning fra Vesten, og fra NATO – den store motstanderen på den tiden.
Russernes kjøpekraft ble nesten halvert
Mens vi i Vesten på 90-tallet levde i dyp fred, med økonomisk framgang og med historier om glasnost, perestrojka, og troen på et gryende vennskap mellom Russland og vestlige stater, førte Sovjetunionens fall for den jevne russer til økonomisk stagnasjon. De gikk fra kommunistisk planøkonomi til liberal vestlig markedsøkonomi, og den overgangen kom ikke uten dyrekjøpte erfaringer:
– For eksempel ble kjøpekraften blant russere nesten halvert. Det var lovløshet, inflasjon og veldig lite som fungerte. Så i mange russeres øyne så har de prøvd vår vestlige, liberale politiske system. Og det gikk veldig dårlig, sier Osflaten.
«Vesten spionerer på Russland»
Utover på 2000-tallet skjer det en rivende teknologisk utvikling, spesielt innenfor informasjonsteknologi, som gir nye muligheter til å drive med det vi kjenner godt til i dag, nemlig påvirkningsoperasjoner. Men det var russerne som fryktet at Vesten drev med påvirkningspolitikk, rettet mot dem.
– De så i starten på informasjonsteknologi som en trussel, og fryktet at vi brukte sosiale medier eller den type teknologi som da var på fremmarsj på 2000-tallet for på ulike måter å ramme dem.
Arabisk vår – et resultat av vestlig påvirkning?
Rundt 2010 starter det som blir kalt «Den arabiske våren». I flere land, både i Nord-Afrika og etterhvert Midtøsten, brøt det ut folkelige opprør som førte til store politiske endringer. I følge Osflaten ble dette i Russland oppfattet som at relativt stabile regimer og stater, som tilfeldigvis var i opposisjon til Vesten eller vestlige verdier, plutselig får indre, revolusjonslignende bevegelser som i stor grad var drevet fram og organisert via sosiale medier.
Er Russland neste land ut?
– Den russiske sikkerhetseliten ser at stat etter stat i Nord-Afrika og Midtøsten faller, etter det som for dem ser ut som ytre påvirkning. Og det her fortsetter fram til Ukraina, som i 2014, i deres øyne blir utsatt for en vestlig påvirkningsoperasjon, som til slutt medfører at den lovlig valgte presidenten i Ukraina blir avsatt i et kupp, sier Osflaten, og understreker at han igjen snakker om situasjonen sett med russiske øyne. Han forklarer at trusselen fra Vesten blir tydeligere og tydeligere skissert opp i kildene han har lest i forbindelse med forskningsarbeidet sitt. Og ender opp i spørsmålet om Russland kan bli det neste landet som faller.
For å stoppe det de kaller hybrid krigføring fra Vesten fra å nå nye områder utvikler de en strategi som etterhvert kalles «aktivt forsvar», og som innebærer at de skal bruke hele statens register av innsatsmidler, for å kunne kontrollere militært territorium. For Russland har Ukraina vært en slagmark for hybrid krigføring.
– Og for at de skal kunne stoppe den påvirkningen, så må de inn og ta territorium, og bruker da alle deler av statsapparatet sitt for å motstå den påvirkningen, sier Osflaten.
– For dem er Ukraina er bare et land unna det neste landet, som vil være Russland, slår han fast.
Spesialoperasjon med alle midler
Og da er det naturlig å ta tak i begrepsbruken. Putin har hele tiden kalt invasjonen av Ukraina og den påfølgende krigen, for spesialoperasjon. Men dette handler det om hvordan samme begrep kan ha ulik betydning og meningsinnhold avhengig av avsender, i følge Osflaten. Han trekker igjen fram inndelingen i ulike hendelser fra fare til trussel, samt ulike grader av krig.
– Ordet «spesial», har en annen betydning for dem enn oss. Vi ser for oss spesialstyrker, et begrenset antall soldater, som er inne for å gjennomføre en liten handling for å påvirke et eller annet utfall. En operasjon med lav signatur, som et nålestikk, sier han.
For russerne handler ordet spesial i større grad om at det er begrenset målsetning med en operasjon eller handling. Og de midlene de kan bruke for å oppnå målsetningen, inkluderer regulære styrker. Så når russerne kaller det som skjer i Ukraina en spesialoperasjon, legger de noe annet i dette enn vi gjør, og dermed reagerer de ikke på begrepsbruken, ifølge Osflaten.
Også når det kommer til begrepet krig, eksisterer det ulike syn på dette mellom Vesten og Russland. For russerne er krig definert som at alle statens midler må brukes for å oppnå total seier. Krig er et mye mer absolutt begrep i russisk kontekst, og involverer her for eksempel også potensielt bruk av atomvåpen.
Forsvarer ikke invasjonen av Ukraina.
Filosof Hanna Arendt fulgte rettssaken mot en av hjernene bak holocaust og jødeutryddelsen under andre verdenskrig, Adolf Eichmann. Hun sa følgende: «Å forstå er ikke det samme som å tilgi».
Russerne ser handlingene sine som et forsvar mot vestlig hybrid krigføring
Amund Osfalten, ekspert på russisk krigføring ved Forsvarets høgskole, om hvordan russerne forklarer invasjonen av Ukraina
Osflaten innrømmer at han må legge følelser til side, når han forsker på dette, og skal prøve å forstå russerne:
– Jeg forsvarer ikke invasjonen av Ukraina. Jeg mener tvert i mot den er et åpenbart brudd på internasjonal lov, og har medført enorme konsekvenser for ukrainerne. Det jeg prøver å forklare og forstå er hvordan folka i Kreml tenker, og hvilke tanker som førte til invasjonen. Fordi de ser handlingene sine som et forsvar mot vestlig hybrid krigføring, sier Osflaten,
I jakten på forståelse har forskjellene i virkelighetsoppfatningen mellom Russland og Vesten blitt veldig tydelige for ham.
Det farligste som kan skje...
Det har derimot ikke mulige løsninger på denne situasjonen blitt. På spørsmålet om hva som kan være en god løsning på krigen, er det korte svaret hans at det ikke finnes noen god løsning. Men en nøkkel kan være å oppnå en eller annen form for strategisk stabilitet. I motsatt ende er det absolutt farligste, uoversiktlige situasjoner:
– Du kan få sikkerhetsdilemmaer, der den ene parten tror den andre er på vei til å angripe, og derfor gjør sine mottiltak for å hindre det. Den andre parten som ikke hadde tenkt å angripe, oppfatter dette igjen som et angrep, sier han.
Og advarer om at en ukrainsk kollaps er det farligste av alt. For eksempel hvis Ukrainas evne til å forsvare seg skulle kollapse, og de i løpet av kort tid må kapitulere.
Kan de trekke NATO med i krigen?
– For hva gjør Polen når russiske styrker opererer nær den polske grensa? Hva gjør ukrainerne? Kan det komme ukrainske provokasjoner som har som mål å dra NATO med i krigen? For når de ikke har noe annet valg, når eksistensen deres er truet, hva kan de finne på? Det er mange andre sånne type scenarier, og de scenariene vil skje veldig hurtig, sier han. Han tror ikke politikere på hver sin side av skillelinjen nødvendigvis vil klare å kontrollere en slik uoversiktlig dynamikk med hurtige forandringer. Så nøkkelen framover, tror Osflaten, er å få til en eller annen form for strategisk stabilitet, som gir en forutsigbarhet, selv om partene er indirekte i krig med hverandre. En forutsigbarhet som gjør at ting ikke eskalerer ut av kontroll.
– Og så, på et senere tidspunkt, kan vi da håpe at situasjonen i Europa vil forandre seg sånn at det er mulig med en varig fredsavtale, eller at noe skjer i Russland som forandrer måten de ser på hele situasjonen på.
Hva med Norge da?
Og lille Norge oppi dette bildet, hvordan skal vi forholde oss til dette, kan man lure? Osflaten er opptatt av rollen Norge har, som NATOs forlengede arm i nord. Han tror ikke russerne ser på Norge som en stat med en selvstendig utenrikspolitikk i forhold til Russland.
– Så det betyr at vi må være i stand til å forsvare oss hvis det verste skulle skje. Men vi må også ta innover oss, at russerne har sitt eget perspektiv, og det de sier, og hvordan de forstår verden, det er genuint for dem. Og vi må ha det i bakhodet når vi opererer, spesielt i nordområdene. Sånn at vi ikke øker spenningen unødvendig, avslutter Osflaten.