Slik reddet norske marinejegere 49 gisler
Amerikanske Paula Kantor er livstruende skadd, men klarer med en kraftanstrengelse å ringe ut. Hun får kontakt med en norsk marinejeger.
Hendelsen du skal få lese nå, er en virkelig hendelse fra hotell Park Palace i Kabul i 2015. I løpet av flere timer kjemper norske marinejegere for å redde sjokkerte og livredde hotellgjester fra terrordøden. Dette er bare én av mange situasjoner der norske marinejegere har bidratt til å redde liv og slå ned terrorisme i den afghanske hovedstaden.
Men de norske marinejegerne kan også takke den amerikanske bistandseksperten Paula Kantor. Denne kvelden blir hun skutt syv steder – blant annet i ansiktet. Hun har klart å slepe seg frem til hotellobbyen og ligger nesten urørlig på gulvet. Tross skadene klarer hun å lirke frem mobilen sin og ringer. Kort tid etter får hun en norsk marinejeger på tråden.
Dette er hva som skjedde den fatale vårkvelden i Kabul.
Kabul, Afghanistan 13. mai 2015, klokken 20.30
De åtte norske marinejegerne i beredskapsskvadronen til Special Operations Advisory Team 222 (SOAT) har hatt en rolig kveld. I den relativt lyssvake byen er stjernene i ferd med å få overtaket på himmelen, og den voldsomme trafikken som kjennetegner Kabul på dagtid, har roet seg til en knapt hørbar dur et sted i bakgrunnen.
Ground Force Commander for kvelden er «Karsten» − en marinejeger med bred erfaring fra Afghanistan. Gjennom Twitter, sambandet og den militære etterretningsskjermen sørger han og de andre for å holde seg oppdatert om hva som skjer i byen. Kravet er at de skal være klare til å kjøre i de spesialbygde Toyota Land Cruiser-ene innen fem minutter om det afghanske spesialpolitiet, Crisis Response Unit 222 (CRU222), har behov for bistand. Bilene er spekket med alt fra entringsstiger til ekstra våpen og eksplosiver for å kunne ta seg inn i bygninger.
20.44 – «Skyting på Park Palace»
De første meldingene kommer inn omtrent samtidig på det interne datasambandet og på Twitter. Karsten reiser seg umiddelbart, og ett blikk er nok til at de andre følger hans eksempel.
Kanskje er det falsk alarm, kanskje er det over på sekunder, eller kanskje må de forberede seg på en lang aksjon gjennom natten. I denne fasen av samarbeidet med CRU, er de norske spesialsoldatene med som rådgivere. Men dersom utenlandske gisler er involvert, er avtalen med mange ambassader at SOAT-teamet skal bistå i selve operasjonen.
20.52 – «Særdeles høy risiko»
Twittermeldinger hagler, og det er full aktivitet på sambandet. De to bilene med norske spesialsoldater er for lengst på veien. Teamet informerer den britiske sjefen om at de reiser ut. De har ingen tid å miste og må handle raskt.
− Hva skjer?
Karsten spør vakthavende etterretningsoffiser for den internasjonale styrken i Kabul. Nå handler alt om å skaffe seg et mest mulig detaljert bilde av situasjonen gjennom åpne og graderte kilder.
«Skyting pågår fortsatt!»
«To–tre selvmordsbombere.»
«Maskingevær og automatvåpen sett.»
«Særdeles høy risiko.»
Trusselbildet blir klarere etter hvert som stadig ny informasjon kommer. Karsten ser på «Tom», som allerede er pekt ut til å være Assault Team Leader på åstedet. Om de skal i aksjon, er det han som skal gå først. Toms ansikt er rolig og konsentrert, selv om både han og kollegaen vet at dette kan bli skikkelig, skikkelig stygt. Møter de en terrorist med selvmordsvest inne i et bygg, finnes det ikke noe sted å gjemme seg.
Park Palace Guest House er et internasjonalt hotell i det fasjonable strøket av Kabul. Det er svært sannsynlig at det også dreier seg om vestlige gisler.
21.20 – «Klarsignal til å gå inn»
Karsten slår bildøra igjen bak seg. Det er vindstille, lufta er fortsatt varm etter den solrike dagen, men mellom ham og gjestehuset er alt et eneste kaos. Politiet sliter med å holde folk bak sperringene. Telefoner som kimer og stemmer som skingrer, blander seg med lyden av gråt og trampende støvler.
Karsten linker opp med lederen for CRU-teamet og får vite at terroristene slo til idet en markering for humanitære organisasjoner skulle begynne. 60–70 mennesker var til stede. Antallet attentatmenn er fortsatt ukjent. Det er hørt en mengde skudd, selv om det er stille akkurat nå. I de øverste vinduene anes skygger av mennesker som prøver å gjemme seg på hotellrommene.
At det er internasjonale gjester, er nå avklart. Det norske teamet får klarsignal til å gå inn.
Karsten og CRU-sjefen ser hverandre i øynene. Ingen av dem vet hva som venter folkene deres der inne. Forhåpentligvis klarer Tom akkurat nå å holde tankene borte fra de to barna hjemme i Norge.
21.45 – «Det står om livet»
Tom får stukket en mobiltelefon i hånden av en hotellgjest med en sterk bønn i øynene.
I den andre enden av telefonen er stemmen grøtete og uklar, men umiskjennelig en kvinnes og trolig amerikansk. Etter hvert skjønner han at grunnen til at kvinnen har vondt for å snakke, er at hun er skutt i ansiktet. Han gjør det han kan for å berolige henne. Gjennom enkeltord og spørsmål skjønner han til slutt at hun befinner seg i lobbyen i første etasje av hovedbygget. For å komme dit må de først bevege seg mellom en rekke andre gjestebygg.
Det er åpenbart at kvinnen er så hardt skadd at det står om livet. Angrepsstyrken må med andre ord rykke rett inn uten noen omfattende planlegging.
Tid er livskritisk.
− Tross de svært alvorlige skuddskadene, hadde hun viljestyrke nok til å ringe ut. Det gjorde at vi kunne rykke inn tidligere og få ut flere, før terroristene fant dem.
Karsten og CRU-sjefen ser hverandre i øynene. Ingen av dem vet hva som venter folkene deres der inne.
21.50 – «Selvmordsvest?»
Sammen med to kolleger, hvorav den ene er førstehjelpsutdannet «medic», er Tom klar for å gå inn i front samtidig med polititjenestemenn fra CRU-en. Underveis vil de få oppdateringer over sambandet fra Karsten på utsiden. Lydene fra telefonen er blitt svakere og svakere, men han tar med seg den også.
Et blikk mot bygningen viser at den fortsatt er fullstendig mørklagt, så de norske og afghanske soldatene tar på seg nattkikkertene.
Inngangen til hovedgården befinner seg bak et av gjestehusene. Derfra må de bevege seg et kort stykke i åpent lende gjennom en liten park før de kan skjule seg inntil veggen på selve hovedhuset.
De finner inngangen og plasserer seg slik at de kan sikre om noen skulle skyte på dem fra parken. Så beveger de seg fort over det åpne området og bort til veggen. For å komme videre til lobbyen og kvinnen må de inn via døren på baksiden av hovedbygget. Tom hvisker et par beroligende ord inn i telefonen, uten å få svar.
Fortsatt er det ingen som med sikkerhet kan si hvor terroristene befinner seg. De kan være rundt neste hjørne eller bak lukkede dører de beveger seg forbi.
Så er de rundt veggen og kan se inn i gjestehusets store mottakelsesrom. I bakkant går en gammel, majestetisk trapp opp til restauranten i andre etasje. Et virvar av halvveis istykkerslåtte møbler ligger i trappegangen, som om den er forsøkt barrikadert. I det åpne rommet foran er det åpne dører, møbler og planter terroristene kan skjule seg bak.
Om de beveger seg ut dit og treffer en gjerningsmann med selvmordsvest, vil det være det siste de gjør.
22.03 – «På egen hånd»
Også CRUs folk ser de mange farene i rommet foran dem og signaliserer at de ikke ønsker å bevege seg ut dit usikret. Skal Tom og de to norske kollegene komme igjennom, må de gjøre det på egen risiko.
Det er fortsatt taust i telefonen. Tom bestemmer seg. Skal de ha håp om å redde kvinnen, må det skje nå.
De beveger seg raskt og bestemt. På få sekunder er de igjennom det farlige området og inne i den korridoren de tror er den rette. I enden ser de konturene av det som må være lobbyen. Til tross for at hotellet syntes strømløst, skinner et svakt lys i rommet.
Tom konstaterer at korridoren er usikret og uten dekning. Eneste mulighet er høyest mulig tempo.
Nye blikk utveksles. Så løper de.
Først det siste stykket roer de litt ned før de stanser. Foran dem er lobbyens svære vindusflater mot en mørk bakgård av gress og trær, og de presser seg inntil veggen.
Det er flere kulehull i vinduene. Det svake lyset i lobbyen gjør at noen utenfor vil være så godt som usynlige. Konturene av de tre norske spesialsoldatene på innsiden vil imidlertid ses klart og tydelig.
Så hører de det første skuddet.
Så ett til.
Tross de svært alvorlige skuddskadene, hadde hun viljestyrke nok til å ringe ut. Det gjorde at vi kunne rykke inn tidligere og få ut flere, før terroristene fant dem.
Tom, norsk marinejeger
22.11 – «Blodet flyter»
Det tar litt tid før de skjønner at skuddene kommer fra etasjen over. Tom bestemmer seg for å ta sjansen, og de løper inn i lobbyen sammen. Der får de endelig se kvinnen liggende på gulvet til venstre. Til tross for at de fortsatt er fullt synlige utenfra, løper medic-en fram til den hardt skadde kvinnen og starter prosedyren «care under fire». Tom og kollegaen prøver så godt de kan å sikre mot mulige fiender på den mørke utsiden.
Kvinnens mobil har glidd ned på gulvet, ansiktet og kjeven er flerret opp av et skudd, og hun er truffet flere steder i kroppen. Blodet flyter. Eneste håp er å få henne på sykehus fortest mulig.
De reiser henne opp så godt de klarer og tar sjansen på å finne en ny vei for å komme raskest mulig ut.
Den siste døra de prøver leder rett ut i hovedgaten. De er ute.
22.25 – «Voldsomme skuddsalver»
Medic-en blir med til sykehuset for å oppdatere om tilstanden underveis. I mellomtiden har Karsten fått bekreftet at det befinner seg en kanadisk og en pakistansk kvinne inne på rom 141 i andre etasje, rett ved restauranten.
Gjennom vitneforklaringer og rapporter fra mannskaper på innsiden har de også skjønt at restauranten har vært åsted for en massakre på uskyldige mennesker.
Idet de norske spesialsoldatene skal bevege seg inn på ny, høres brakene fra en kraftig skuddveksling mellom CRU og en terrorist. Det blir snart klart at de må velge en alternativ vei for å komme fram til rom 141. Løsningen blir et vindu i andre etasje, ikke langt fra restauranten. Innenfor ser de straks at tjenestemenn fra CRU skyter mot restaurantavdelingen på den andre siden av hallen. Skal de komme seg inn til de to utenlandske kvinnene, må de norske soldatene bevege seg igjennom flere åpne områder, fullt synlig fra restauranten.
Det utveksles blikk mellom norske marinejegere og afghanske politi-tjenestemenn. Voldsomme skuddsalver drønner, og i ly av skuddvekslingen beveger jegerne seg bak skytterne og inn mot rom 141, der de er dekket av en vegg.
Døra er åpen, og de kommer inn i en gang. Bak neste dør får de øye på to kvinner innerst i det ene hjørnet. Tom gir tegn til at de skal reise seg og ber kvinnene løfte på tøyet så de kan kontrollere dem for eksplosiver.
Begge gjør som de får beskjed om, men er tydelig i sjokk. Mens de tre soldatene prøver å roe dem ned, blir det brått stille utenfor. De titter ut og ser CRU-folk på vei mot restauranten. Det kan bare bety én ting: At terroristen eller terroristene på innsiden er tatt ut. Når de sammen med kvinnene beveger seg utenfor, ser de straks at også en operatør fra CRU ligger livløs på gulvet.
23.05 – «Henrettet»
Angrepslaget får beskjed om å gå inn enda en gang. Også et annet vestlig gissel, en italiener, skal ha vært i restauranten. Noen minutter senere finner de ham drept, åpenbart henrettet sammen med de andre tidligere på kvelden.
00.05 – «Grusomt syn»
Sammen med CRU-sjefen står Karsten ved inngangen til restauranten. Lukten av blod og andre kroppsvæsker er sterk. Foran dem ligger mennesker i blodpøler, mødre har lagt seg over barna sine for å beskytte dem mot de dødelige skuddene.
14 mennesker er drept. Synet er grusomt. Tanken Karsten prøver å holde fast i, er hvor mange de faktisk klarte å få ut.
− Til sammen reddet CRU og vi ut nærmere 50 mennesker den kvelden, hvorav seks overlevde til dels alvorlige skuddskader. Det indre bildet av restauranten fra den kvelden er ikke noe jeg liker å trekke fram. I stedet fokuserer jeg på det positive. Soldatene i laget mitt tok de riktige avgjørelsene da de var inne, de var rolige og fattet og kalkulerte risikoen hele tiden. Vi klarte å redde mange sivile, og gutta opptrådte akkurat som de skulle. Det kunne ha gått så mye verre, sier Karsten.
En av dem som ikke overlevde, var den amerikanske kvinnen, Paula Kantor. Hun var skutt i alt sju steder, hvorav tre av skuddene hver for seg var dødelige. Tross massiv innsats i ambulansen og på sykehuset, var det umulig å redde livet hennes.
− Hun viste en utrolig styrke, sier Tom.
− Tross de svært alvorlige skuddskadene, hadde hun åndsnærværelse og viljestyrke nok til å få fram telefonen og ringe ut. Telefonen fra henne gjorde at vi kunne rykke inn tidligere og få ut flere før terroristene fant dem. Det gjør vondt å tenke på at vi ikke greide å redde henne, men det hun gjorde hadde svært stor betydning for mange andre, sier Tom.