Seksåringen som trosset nazistene
Da Torhild var seks år, hentet hun illegale aviser langs jernbaneskinnene. – Jeg ble aldri avslørt. Mest fordi jeg var villig til å ta opp det jeg hadde i sekken og vise det frem.
Torhild Johnsen var 6 år da krigen brøt ut. Fra gården Buer i Halden kommune bidro foreldrene hennes med det de kunne for å hjelpe andre nordmenn og arbeidet aktivt i motstandsbevegelsen. Dermed ble seksåringen Torhild selv en viktig del av motstandsarbeidet.
– Under krigen var alle innstilt på å hjelpe hverandre. Det var noe som bare var nedlagt i adferden vår, sier Torhild i dag, 75 år etter at freden kom 8. mai 1945.
Torhild er nå 87 år og bor fremdeles i Halden. Hendelsene fra krigen sitter fremdeles friskt i minne.
– Da jeg vokste opp, var det stort sett bare gutter her på gården. Så hvis jeg skulle henge med, så fikk jeg jammen gjøre det som gutta gjorde. Jeg lærte fort å stå opp for meg selv, og ta i et tak, forteller Torhild og ler.
Jentungen som visste veien
Torhilds far var skadet i armen og ble derfor aldri kalt inn til militærtjeneste. I stedet organiserte henting og distribuering av svenske, illegale aviser og han hjalp folk over grensa til Sverige. I tillegg hadde han en radio gjemt i skogen.
Dette er bare en liten del av motstandsarbeidet han gjorde. Torhild ble blant annet brukt til å hente og distribuere de illegale avisene og til å følge flyktninger mot svenskegrensen.
Jeg var aldri redd, men jeg visste at det var for en viktig sak, at det var motstand mot krig. For krig skulle vi ikke ha
– Vi kunne jo aldri snakke om det. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle gå opp til Buer stasjon. Der skulle jeg hente folk. Jeg fulgte dem et stykke på veien. Ikke helt over til grensa, men til Ellefsrød eller til et annet sentralt punkt like ved grensen. Så gikk de over grensa og jeg gikk hjem igjen.
Under krigen greide rundt 50 000 nordmenn å rømme over til det nøytrale nabolandet.
– Det var en fordel å ha med meg. Jeg var bare en liten jentunge som visste veien.
Tok tog alene med ulovlige aviser
På brua ved Buer står Torhild og peker mot granbuskene. Det var på sletta nedenfor pakkene med illegale aviser ble kastet av toget, og som hun hadde jobben med å samle inn.
– Onkel Brynild var lokomotivfører. Han kjørte toget som kom fra Sverige og inn til Halden, og hadde med seg svenske aviser, forteller hun.
Nazistene hadde jevnlige kontroller på togene fra Sverige. Å drive med motstandsarbeid var straffbart, og det kunne være livsfarlig å bli tatt med illegale aviser.
– Jeg gikk alltid med en liten rød sekk. Der hadde jeg mat til mine tanter som bodde i Halden by, noteark, melk og brød. Og en pakke illegale aviser.
Torhild plukket opp pakkene med avisene. Deretter tok hun neste tog til Halden og leverte pakken fra seg til rette vedkommende. Derfra ble de distribuert videre i Halden, slik at folket fikk informasjon om krigen utenfor Norge.
I Halden hadde Torhild pianoundervisning hos frøken Jenssen. Dit reiste hun alene med tog en gang i uka. Det var alibiet hennes og gjorde det enkelt å smugle avisene.
Ble aldri avslørt
Noen ganger stoppet tyske kontrollører Torhild og spurte hva hun hadde i sekken. De lot henne pakke opp, og hun fortalte hva hun hadde med seg. Noter, melk og brød og en pakke.
– Jeg ble aldri avslørt. Mest fordi jeg var villig til å ta opp det jeg hadde i sekken og vise dem. Jeg visste jo at det var svenske aviser i sekken min som ikke var lovlig, men det var jo ikke det jeg trakk frem. De lå på bunnen. Det var ingen som mistenkte at en liten seksåring med rød sekk hadde illegale aviser med seg.
– Det var ikke én uke at avisene var pakket inn likt. De var alltid forskjellig fasong på, og forskjellig farge på innpakningspapiret. På den måten ble de aldri gjenkjent.
Tjenestepike for pappa
Foreldrene hennes var opptatt av å gjøre alt de kunne for Norge. Mens faren drev med motstandsarbeid, tok moren seg av flere av innbyggerne i bygda og folk kom til henne ofte og fikk mat.
– Jobben min var egentlig å være en liten sånn tjenestepike på gården for pappa.
Foreldrene hadde stor tillit til Torhild og var ikke redd for å snakke med henne om ting som var alvorlig. Hun fikk beskjed om å ikke snakke med fremmede og være stille om det de snakket om. Torhild forstod alvoret i situasjonen.
– Da det var fremmede folk i nærheten, så aktet du deg vel for hva du snakket om. Jeg fikk en veldig sterk opplevelse av hva som er rettferdig og urettferdig. Hvem man kunne stole på og hvem man ikke kunne stole på. Det har nok preget meg og er noe som har ligget i mitt vesen i hele mitt voksne liv, forteller Torhild.