Tenkte bare på å overleve
– Du levde i frykt hele tiden, i spenning og frykt. Trygve Laheim var bare 17 år da han ble tvunget til å seile gjennom hele krigen.
– Man kjente mest på spenningen. Jeg husker jeg tenkte sånn at «ja, hvorfor skal nå den kula treffe meg?» Som 17-åring tenker du ikke så mye, forteller krigsseileren Trygve, nå som 98-åring.
Planen hans var å seile verden rundt i handelsflåten, men da krigen kom ble han tvunget til å frakte ammunisjon, forsyninger og annet krigsmateriale mens fiendtlige ubåter jaktet på skipene.
Hør hele Trygves historie her.
Trygves første møte med krig var i Frankrike. Hver kveld kom bombeflyene, og mannskapet så angrepene fra lufta.
– Det var forferdelige greier. Vi dro til England da hele Frankrike falt, og folk rømte ut fra Normandie med alt mulig, robåter eller noe annet, som lemen på vannet, minnes Trygve.
Flaks og frykt
Slik som marinen, ble handelsflåten tvunget til å seile. Trygve, som mange andre, mønstret av og på forskjellige skip gjennom hele krigen. Ofte var det bare flaks som avgjorde om man kom seg gjennom seilasen.
Du levde i frykt hele tiden, i spenning og frykt.
Fra New York seilte Trygve nedover Karribien med Nordvangen. I statene tok han en liten ferie, og skuta seilte videre uten ham.
– Båten ble torpedert og forsvant sporløst noen måneder etterpå. Etter krigen fant de en bordbit på stranda i Trinidad som det sto Nordvangen på, men mannskap og alt var borte.
Andre ganger lurte farene i lufta. På tur fra Finnmark til England seilte Trygve i konvoi og torpedoflyene hengte seg på en av de andre båtene. Alt de kunne gjøre var å se på båten som kjempet mot flyene.
– Det var en hard tur. Du levde i frykt hele tiden, i spenning og frykt, sier Trygve.
Hurra-liv
– Man tenkte mest på å overleve, det lå i tankene og gikk igjen hele tiden.
Jo lengre ut i krigen man kom, desto farligere ble det å seile. Fartøyene reiste derfor sammen i konvoier for å beskytte hverandre mot fly og ubåter. Flere år med spenning, stress og usikkerhet tærer på kroppen, både hos Trygve og de andre seilerne.
– Du ble så krigstrett. Man ble bare lei av hele greia. Tross alt levde du jo i en voldsom spenning du ikke klarte å beherske ordentlig, så det ble mye hurra-liv når freden kom, mimrer Trygve.
Rett før krigens slutt var Trygve på tur til Murmansk, men de ankret opp utenfor Kirkenes. Han skjønte ikke hvorfor, men noen dager senere ga det mening. Krigen var over og de kunne seile videre til Tromsø uten å være redde for ubåter, fly og miner.
– Da gikk jeg ned i lugaren og la meg på senga. «Så overlevde du likevel», sa jeg til meg selv. Det glemmer jeg aldri.