546 dager med noe helt annet
Å bli vekket midt på natta: «Du må komme å se! Det er verdt det, jeg lover.» Livet som grensevakt er helt ulikt alt annet.
Hun tar trappene to steg av gangen. Metalltrinn mot militærstøvler. Så er hun oppe på det siste stigetrinnet. Utenfor de store panoramavinduene ligger Norge. Så kommer elva, og deretter Russland. Han som holder vakt, gjør plass bak den store kikkerten.
Det ligger en død elg i vannkanten. Elg har hun sett før, så det er ikke derfor hun er blitt vekket. Det spesielle er den store bjørnen som spiser elgen.
De blir stående å kikke i kanskje 40 minutter. Gjennom kikkerten kan hun skimte kjeften, labbene, pelsen. Midnattssol og furuskog.
Et herremåltid i skjæringen mellom natt og morgen.
Kanskje er det sånne episoder hun kommer til å huske fra tida her. Eller kanskje ikke, hun synes det er mye å velge mellom. Hun har tenkt på at livet her oppe er en lukket verden i en tidsavgrenset periode. At hun aldri kan dra tilbake til akkurat her hun er nå.
Hun kan komme på besøk senere i livet, så klart. Men da vil hun være en besøkende. Da vil hun ikke være en av de som holder vakt i tårnet, går patrulje i skogen eller styrer båten på elva.
Å være en av de som spiser kveldsmat i messa og kjenner alle de andre, er hun bare akkurat nå.
Benedicte Einvik har 50 dager igjen som grensejeger.
Garnisonen i Sør-Varanger (GSV):
– Garnisonen er Norges grensevakt mot Russland.
– Hovedoppgave er å vokte den 196 kilometer lange grensa mot Russland.
– Oppdraget løses både til fots, med båt og kjøretøy, og med ski og snøscooter om vinteren.
– Grensevakten er organisert i fire kompanier: Utdanningskompaniet, Garnisonskompaniet, Jarfjordkompaniet og Pasvikkompaniet.
– Grensevakten utdanner inntil 520 soldater hvert år.
Susende over vannspeilet
Frihetsfølelsen. Farten. Å være skjerpa, våken, følge med. Alt dette liker hun med båtkjøringen. Og våren i Pasvikdalen kommer med et høydepunkt. Det er nå de setter båtene på elva. Den norsk-russiske grensa er 196 kilometer lang og patruljeres både til fots og til sjøs. Hun som har vært grensejeger i ett år allerede, er båtfører og har ansvaret for å lære opp dem som skal kjøre på elva neste år.
– Vinteren uten lys. Sommeren hvor sola aldri slipper. Livet her er kontraster.
Selv husker hun hvor spent hun var første gangen hun skulle prøve. Båten Benedicte kjører, er en svart RIB. Det er en båt du kan se at går fort: en Zodiac Hurricane med flere hundre hestekrefter. Selv med ullundertøy, uniform og båtdress river kulda godt i kroppen når båten gjør 30 knop over vannspeilet.
Pasvikelva de kjører på, ligger like langt unna Oslo som en flytur til Roma. Sør i landet er det 30 grader. Pasvik holder fire grader og noen regnbyger. Men de vernepliktige ved Pasvik grensestasjon har vent seg til å bo et sted hvor det kan gå fra 40 minus til 25 pluss. En av soldatene viser frem et bilde på telefonen fra i vinter. Øyenvippene har fryst til is. I fjor sommer hadde Benedicte 60 myggstikk på ryggen.
Vinteren uten lys. Sommeren hvor sola aldri slipper.
Livet her er kontraster.
Fra mai til november patruljerer soldatene på elva. Så kommer vinteren.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var spesielt blid på faren min da jeg sto på innrykket i 30 minusgrader og olabukser. Nå tenker jeg at han kanskje ikke var så dum likevel.
Da de fant veien til slutt
Kuldegrader og nye scootere. Masse løssnø. Ingen har kjørt scooter før de begynte i Forsvaret. Verken navigering eller scooterkjøring går etter planen. De roter seg bort og skjønner at denne kvelden blir sen, lang og kald. Og at de må endre måten de jobber på. Patruljen tenner bål og sender to og to av gårde for å lete etter rett vei, mens resten varmer seg og spiser. Når de to første kommer tilbake, sendes to nye ut. Slik holder de på helt til de finner veien.
– Da jeg kom inn, fikk jeg høre at det er hardt å bli grensejeger, men veldig fint å være det.
Glidende og gradvis, Benedicte tror dette året har forandret henne. Men det er nok noe mamma og de andre hjemme merker best. Selv vet hun at dette er året hvor hun har vært nøye med følge tiden og ikke gitt opp.
Et år hvor hun plutselig har forholdt seg til kart, til nord og sør. Hvor hun har blitt flinkere til å dele med andre, både av mat og ting. Og til å ta og ha ansvar.
– Da jeg kom inn, fikk jeg høre at det er hardt å bli grensejeger, men veldig fint å være det, sier Benedicte.
Å være soldat er å bo tett.
Benedicte deler rom med fire andre. Når hun er hjemme på perm, hender det hun savner de hun bor på rom med så mye at hun sliter med å sovne. Hun ler når hun sier det, vet at det høres litt teit ut.
Men kroppen har vent seg til nattlydene her oppe; noen som går i gangen, en scooter som kjører forbi, pusten til de andre som sover.
Russisk general og rådet fra pappa
Å lære seg elva. Utenat. Det er en av hovedoppgavene til båtførerne. Grensa går midt i, der det er dypest. Og de norske grensejegerne skal kunne elva så godt at de kan kjøre uten GPS, i mørket – og fremdeles holde seg på riktig side.
Hovedmålet med patruljeringen på Pasvikelva er å vise norsk tilstedeværelse og forhindre brudd på riksgrenseloven og utlendingsloven. Å fiske over grenselinja er en grensekrenkelse, det samme er å tråkke i land på russisk side, eller for den del – kaste en stein over grensa.
Livet ved grensestasjonen har en fast puls, en rytme de alle går i.
Foran i båten sitter en fyr fra Kråkerøy i Fredrikstad. Johan Bjerkholt hadde egentlig ikke tenkt noe videre på førstegangstjeneste ved grensa, men faren og to kamerater overtalte ham.
Han skal ærlig innrømme at han ikke var spesielt blid på faren da han sto på innrykket i 30 minusgrader og olabukser.
Nå tenker han at faren kanskje ikke var så dum likevel.
Benedicte forklarer for de kommende båtførerne at de hver vår setter ut bøyer som markerer grensa, og at de da skal ha med seg en tolk, grensekommisæren og en russisk general.
Livet ved grensestasjonen har en fast puls, en rytme de alle går i og som gjentar seg hvert år. Her er rullering og utskiftning like naturlig som årstidene. Nye kommer til, andre reiser ut.
Neste sommer er det Johan som kjører på elva, ikke Benedicte.
Livet i tårnet
Det lukter bål av uniformsjakkene som henger i gangen. Men innenfor furudøra i hytta lukter det middag, biff stroganoff med potetstappe. Vaktsoldaten som har laget den, han med krøllene, er grådig fornøyd med resultatet og spør om han kunne servert det samme på en date.
De andre soldatene rister på hodet, ler, og sier at han i alle fall måtte ha byttet ut glasset med rød saft.
Andre kvelder snakker de om dimmefesten. Men de snakker også om det store etterpå.
Her bor de. I lengre perioder uten befal, i hytter, såkalte OP-er, som er observasjonsposter med egne utkikkstårn.
Soldatene har ansvaret for å overvåke døgnet rundt fra tårn eller utkikkspost og patruljere i området med våpen og skarp ammunisjon.
Det nærmer seg vaktskifte på observasjonsposten. Han med krøllene ringer opp i tårnet og gir beskjed om at de kan bytte. Og at middagen i dag er spesielt god.
Han som har sittet i tårnet de siste timene, kommer ned, og nestemann klatrer opp. Det er i ferd med å klarne opp. En stor regnbue har lagt seg foran fabrikkpipene i den russiske industribyen Nikel.
Å være en av de som spiser kveldsmat i messa og kjenner alle de andre, er hun bare akkurat nå.
Langbord og etterpå
Kveldsmaten. Hun tror det er en av favoritt-tidene hennes av døgnet her oppe. Langbord, brødskiver, kaffe.
Soldatene på grensa går i uniform hele døgnet og skifter aldri til sivilt. Men på kvelden har de såkalt «lettelse i antrekk.» Så til kveldsmaten er det innafor med ullsokker i slippers og t-skjorte.
Kanskje setter det stemninga litt. Det er i alle fall da de snakker om alle ting. Hvordan dagen har vært, de som venter hjemme, hva som skjer i morgen.
Soldatene ved grensestasjonen samles til kveldsmat.
Noen tar seg en snus, flere ler, en klør seg i håret, en annen vipper på stolen. Denne kvelden er det han høye, tynne trønderen som har en nyhet. Forrige uke var han på grenaderopptak, og nå har han fått beskjeden: Han er kommet inn i Telemark bataljon.
Andre kvelder snakker de om dimmefesten. Den skal holdes i Oslo. Penger er satt av, lokale er leid. De fleste har kjøpt flybilletten allerede.
Men de snakker også om det store etterpå. Det som skjer etter sommeren. Hvem skal hva? Benedicte har søkt fysioterapi og idrettslærer.
50 dager igjen. Hun tror det blir litt rart å reise.