SABOTØRENE
– All sabotasje er teamwork. Det de gjorde var illegalt, og de var helt nødt til å stole på hverandre for å lykkes.
Det sier Torstein Bjaaland som er svigersønn av Per Røed. Han har skrevet boka «Sabotøren. Historien om Per Røed og Milorgs ukjente motstandsgruppe Aks 13 000». Gjennom utallige frokoster på hytta i Risør har han blitt fortalt historier fra sabotasjeaksjonene under andre verdenskrig. Etter Røeds død i 1992 overtok Bjaaland en stor samling dokumenter, tegninger og beretninger fra sabotasjegruppen Aks 13 000.
Aks 13 000 ble ledet av Svein Blindheim og hans nestkommanderende Per Røed, og greide å gjennomføre 102 sabotasjeaksjoner uten å bli avslørt. Røed som opprinnelig var en ung ingeniør fra Jar, var med på planleggingen av de fleste aksjonene og ledet 25 av dem. Han var derfor den mest aktive sabotør i Norge under krigen.
– Han ble ofte kalt «gærningen fra Jar», fordi han var en veldig uredd fyr som også var svært aktiv i idretten. I sabotasjetida jobba han 15 timer i døgnet og hadde en finger med i spillet i nesten alle aksjonene, forteller Bjaaland.
Nerrvepirrende i hakadal
En av de mest omfattende sabotasjeaksjonene Milorg gjennomførte, var å sprenge 86 tyske tankvogner i Hakadal. På ordre fra Blindheim fikk Røed oppdraget om å skru sammen en plan for hvordan dette skulle utføres. I samarbeid med etterretning og samband, rekognoserte de området. Røed kom fram til at de trengte 50 kg sprengstoff og 86 tidsblyanter. Blindheim ønsket at tidsblyantene skulle innstilles på en halvtime, Røed ville ha to timer. Det ble 30 minutter. Aksjonen ble enda mer risikabel når sikkerhetspinnen på tidsblyantene måtte fjernes på forhånd.
I løpet av én dag kom sprengstoffet, våpen og tidsblyantene med fly fra England. Røed og gjengen frakta sprengstoffet til Jar, hvor bombene skulle lages. Dagen etter satte de seg på Gjøvik-banen med sprengstoff i sekkene og nervene i høyspenn. Området med tankvognene var tidvis inspisert av tyske soldater, og laget måtte bruke én mann som måtte bevokte noen norske tømmerhoggere som bodde i et hus i området. Sabotørene venta til mørket senka seg før de plasserte bombene.
– Jeg husker da Per fortalte meg om denne aksjonen. Han ble helt svett for det var så nervepirrende. De var jo bare seks mann som skulle sprenge 86 tankvogner i lufta, forteller Bjaaland.
Sabotørene hadde 30 minutter på seg til å aktivere 86 tidsblyanter som skulle antenne sprengstoffet. I løpet av 25 minutter var alt gjort, gutta slapp fri tømmerhuggergjengen og løp i sikkerhet. Detonasjonene kom på rekke og rad. Sabotørene gikk deretter til fots mot Sørkedalen, en åtte timers tur.
– En slik aksjon krever mange støttefunksjoner. Etterretning, våpen og samband. Uten samband, kan du ikke drive krig, konstaterer Bjaaland.
Gutta var flinke til å holde seg under radaren. Til og med foreldrene til Røed trodde han jobba som ingeniør på et kontor i Oslo.
Bjaaland forteller videre at folk flest trodde aksjonene som Aks 13 000 gjennomførte, ble gjort av engelskmenn og Linge-kompaniet. Røed fortalte at i etterkant av Hakadal-aksjonen gikk det historier om folk som hadde sett tusen engelske fallskjermjegere gjennomføre sprengningen av tankvognene.
Gutta var flinke til å holde seg under radaren. Til og med foreldrene til Røed trodde han jobba som ingeniør på et kontor i Oslo.
– Det er én av grunnene til at det var lettere å være sabotør under krigen. Folk så syner og ryktene spredde seg. Gutta var flinke til å holde seg under radaren. Til og med foreldrene til Røed trodde han jobba som ingeniør på et kontor i Oslo, sier Bjaaland.
Tillit med "piggene ute"
I en skarp situasjon er det viktig å holde hodet kaldt og fokusere på arbeidet som skal utføres. Bjaaland forteller at sabotørene skulle egentlig bare gjennomføre maks to aksjoner per hode, men siden de var så få måtte de gjennomføre langt flere. Etter Hakadal-aksjonen var sabotørene totalt utpumpa fordi de hadde vært så intenst fokusert på oppgaven.
– De var meget redde under aksjonene. Per fortalte at de gikk inn i en boble, konsentrerte seg og «lukta» etter fienden. Det var helt avgjørende for sabotørene å stole på seg selv. Samtidig måtte de ha en voldsom tillit til hverandre. De var jo gærne som ville være sabotører, sier Bjaaland.
Herman Høst (93) er den eneste gjenværende sabotør fra Aks 13 000 i Oslo-regionen (D13). Han minnes godt Per Røed og forteller at de kjente hverandre før Høst trådte inn i Milorg.
– Per var en veldig omgjengelig og utadvendt mann. Om jeg ikke husker feil så var det Per som vervet meg inn i Milorg.
Høst påpeker viktigheten av å kunne stole på laget sitt. Han var lagleder for åtte mann som han hadde kjent gjennom lengre tid.
– Jeg stolte fullt og helt på laget, samtidig som de stolte på meg. Man tillot seg ikke å stole på folk med tvilsomme synspunkter. Det opplevde jeg heller ikke som et problem da dette var vanskeligere for folk med større kontaktnettverk. Det var en fordel å kjenne færrest mulig, sier han.
Høst var med på fire sabotasjeaksjoner under krigen. Under en rekognosering i Sandvika opplevde han å bli skutt på av Statspolitiet. Tre mann i laget rekognoserte jernbanelinjen fra Sandvika mot Oslo for å se på muligheten for sprengning av transport av bensinvogner. Etter rekognoseringen, ventet de på en kafé i nærheten før de skulle ta toget tilbake til Oslo. Så kom Statspolitiet inn.
Jeg har ofte tenkt «var jeg ikke fryktelig redd?». Likevel var den dominerende følelsen å gjennomføre, og det var jeg alltid veldig tent på.
– De ville se hva vi hadde i sekken som var fylt med sprengstoff og sprengningsmateriell. Vi forsto at vi måtte prøve å komme unna. Statspolitiet skjøt mot oss i det vi løp mot døra. Jeg slapp unna, mens de to andre ble såret. En av de sårede ropte etter meg, så jeg løp tilbake og fikk ham unna. Den tredje ble tatt av Statspolitiet, og begge to ble innlagt på sykehus.
– Hvilke følelser ble satt i sving under aksjonene?
– Jeg har ofte tenkt «var jeg ikke fryktelig redd?». Likevel var den dominerende følelsen å gjennomføre, og det var jeg alltid veldig tent på, forklarer Høst.
Bjaaland forteller at Røeds eget lag holdt sammen i etterkrigstida. Mange kjente hverandre gjennom idretten før krigen. Hovedkjernen i Aks 13 000 var folk fra arbeiderstrøk i Bærum og Høvik. Det var de som var mest motivert. Nettverket hadde alt å si, og det måtte ikke komme ut under noen omstendigheter hvem de var og hva de holdt på med. De brukte dekknavn og Per Røed ble kalt «Jan». Sabotørene kunne få hjelp av folk utenfor Aks 13 000. Det var etterretningens oppgave å skaffe riktige kontakter.
Bjaaland forteller at Røed alltid hadde piggene ute når han ble kontakta av folk han ikke kjente.
– Per ble kontaktet av en venn som dreiv en illegal avis i Trøndelag. Han ønsket at Per skulle snakke med en tredjeperson om motstandsarbeid i Oslo. Under møtet skjønte Per med en gang at her var det noe muffens, og det var det jo virkelig.
Personen var Ivar Grande, nestkommanderende til Henry Rinnan, den største torturisten i norsk historie.
Respekt for heimevernet
Bjaaland har brukt fire år på å skrive boka «Sabotøren». Han har leita fram 140 navn på folk som deltok i en eller flere sabotasjeaksjoner. Han mener at Aks 13 000 har kommet i skyggen av Linge-kompaniet og at Milorg har blitt holdt på en armlengdes avstand.
– Boka er først og fremst en heder til alle sabotørene. Det var også mange kvinner som risikerte mye ved å være ordonnanser, sekretærer og tilby dekkleiligheter. Dette er en hyllest til alle som risikerte livet for en god sak.
Heimevernet ble oppretta 6. desember 1946 etter erfaringer fra krigen. Selv om Bjaaland selv aldri har vært i tjeneste i Forsvaret, har han mange tanker om hvordan det fungerer i dag. Forfatteren fremhever spesielt kompetansen heimevernssoldatene har.
– En voldsom styrke i Heimevernet er nettverket blant soldatene. De kjenner teigen de trener i, og har så god lokalkunnskap at de kunne enkelt blokkere en vei ved å kontakte en tømmerhogger i området, sier han.
Bjaaland hjelper oberstløytnant Geir Arild Høiland med å skrive en bok om «Stay Behind». Der kommer det fram at på 1950-tallet uttrykte sovjetiske generaler en enorm respekt for det norske Heimevernet. Bjaaland forteller at rosen var spesielt retta mot god bakkekontroll og nettverk. Han mener Heimevernets evne til å improvisere og bruke kontakter har stor slagkraft.
– Jeg kjenner mange som har gleda seg til repetisjonstjeneste og reint forsvarspolitisk sett, ville det vært utrolig synd om Heimevernet forsvant, avslutter han.
"Boka er først og fremst en heder til alle sabotørene. Dette er en hyllest til alle som risikerte livet for en god sak".
