Kameratskapet som reddet HV-tjenesten
I sitt første møte med Heimevernet fikk Joachim Nilsen (46) mest lyst til å trekke seg fra hele tjenesten. Løsningen fant han i et nytt HV-område.
Saken er fra heimevernsblad nr. 3 2022
Joachim Nilsen er i dag en engasjert og motivert troppsersjant i Sambandsområdet i Oslo og Akershus heimevernsdistrikt 02. Sånn har det ikke alltid vært.
– Min første øvelse var i det «gamle HV». Det var gamle menn i helsetrøye som var «kongene på haugen».
Nilsen syntes ikke lederne han møtte klarte jobben de var satt til. Han forteller om HV-øvelser som gikk ut på å «leke krig» i skogen uten mål og mening. Helst ville han trekke seg fra HV-tjenesten.
– Jeg ble bedrøvet og tenkte at dette gidder jeg ikke, forteller han.
Nilsen slet med å se poenget med å skulle forlate hjem og barn for å trene i skogen med andre demotiverte HV-soldater.
– Det hele føltes ekstremt meningsløst at jeg skulle bruke tiden min på det der da jeg hadde små barn og et hektisk liv hjemme.
Ny innkalling
Kort tid etter at Nilsen ønsket å gi seg, ble heimevernsområdet lagt ned som følge av omstruktureringer. Det skulle gå lang tid før han igjen ble påmint rollen som heimevernssoldat.
Fire år senere dukket en ny innkallelse opp i postkassen, men denne gangen til et annet HV-område.
– Jeg ble innkalt til sambandstroppen, som den gang var en del av stabsområdet, forteller Nilsen.
I det nye området følte han umiddelbart at noe var annerledes.
– Noe av det jeg merket da jeg kom inn på nytt var hvor fort et kameratskap spredte seg i troppen.
Nilsen følte at omgangskretsen hans vokste for hver gang han dro på øvelse.
– Det gikk veldig fort opp for meg at noen av de viktigste egenskapene man kan ta med seg inn i Heimevernet er gode sosiale antenner.
Joachim Nilsen
Må forstå
Mikal Ona, troppssjef i radiotroppen, forteller at det viktigste han og andre ledere kan gjøre er å lytte til soldatene.
– Vi må være ute å snakke med dem og høre hvordan de har det. Vi har tatt veldig til oss tilbakemeldinger. Det er noe jeg kan gjøre noe med, forteller Ona.
Han er klar på at hans rolle er å få lagførere og soldater til å glede seg over den jobben de skal gjøre.
– Vi må la dem forstå hvilken betydning de egentlig har for alle andre. At de vet rollen sin. Når de er inne så er de ikke her for å sitte å vente, men de har en viktig oppgave.
Vesentlig med positiv holdning
– Det gikk veldig fort opp for meg at noen av de viktigste egenskapene man kan ta med seg inn i Heimevernet er gode sosiale antenner, forteller Nilsen.
Han mener at å legge merke til om noen føler seg utenfor og være åpen og positiv mot alle, er noe av det viktigste man kan bidra med i Heimevernet.
– Det å prøve å bygge opp en positiv holdning er helt vesentlig.
Nilsen peker på den gjensidige respekten som avgjørende for at sambandstroppen fungerer.
– Jeg tror nok de fleste føler at det er ganske flat struktur, selv om vi er i Forsvaret. Vi prøver så godt vi kan å inkludere og gi folk ansvar for egen situasjon.
Å gi lagførerne mer ansvar for egen trening hvor de selv avgjør hva de burde fokusere mer på, tror Nilsen skaper et bedre samspill i laget.
Fortsatt rom for forbedring
Selv om Nilsen trives godt i tjenesten, tror han fortsatt det er rom for forbedring.
– Det er ting som kan bli bedre, men det går mest på det materielle – det at relativt små investeringer fra Forsvaret sin side ville gjort stor forskjell for oss.
Han er ikke i tvil om hvilken del av det å være i Heimevernet han liker best.
– Favorittdelen er kameratskapet, samholdet og at vi har det gøy sammen. Vi ler sammen, og synes de samme tingene er kjipt.
Han er overbevist om at flere er glade for å ha det samholdet han har funnet i Heimevernet, selv om flere kan gi uttrykk for at de heller skulle vært andre steder.
– Bak den tøffe fasaden som enkelte utviser så tror jeg de også setter stor pris på det samholdet vi har her. De gleder seg nok litt til å treffe gjengen igjen.
