Ville ikke være tilskuer lenger
Siden russerne annekterte Krim i 2014 har familiefaren og områdesoldaten fra Trøndelag følt seg som en tilskuer. Da Ukraina ble angrepet i fjor, bestemte han seg for å hjelpe med det han kunne.
Saken er fra heimevernsblad nr. 1 2023
En arbeidsdag er over og det har akkurat sluttet å snø. De norske instruktørene henger opp bløte klær og får seg en etterlengtet dusj. Det britiske kasernebygget der de norske instruktørene i Operasjon Interflex bor, bærer preg av mange års hard bruk. Inne på seksmannsrommet lukter det barskt av skokrem, bløt ull og svette menn; men de klager ikke. Dette er rene skjære luksusen sammenlignet med de forholdene mange opplevde på oppdrag i Afghanistan og Irak, blir vi fortalt. De har en seng, en dusj og tak over hodet. Mer forlanger - og forventer de ikke. I dag ga de seg tidligere enn vanlig. Litt på grunn av været, men også fordi alle trenger å hente seg inn igjen etter noen dager med hardkjør.
«Morten» er ikke eldst i gruppen, men langt fra yngst og har, som mange andre, lang og bred erfaring fra Forsvaret. Han hadde flere utenlandsoperasjoner bak seg da han til slutt valgte en sivil yrkeskarriere for et par år siden. Nå pleier han forsvarsinteressen gjennom å være områdesoldat i Heimevernet.
Familiefaren fra Trøndelag er troppens muntrasjonsråd, men får et mer alvorlig drag over seg når han skal forklare bakgrunnen for at han søkte dette oppdraget.
– Jeg har fulgt med på denne konflikten siden 2014 og nå har jeg vært tilskuer lenge nok. Da denne muligheten kom, var jeg ikke i tvil om at jeg ville bidra med det jeg kunne.
– Hvis jeg kan hjelpe ukrainerne med å forsvare landet sitt, ser jeg på det som en plikt å gjøre det.
"MORTEN"
Støtten hjemmefra var derimot avgjørende for at han reiste. Oppdraget i Storbritannia varer i fire måneder og all kommunikasjon med de hjemme må skje på telefon.
– Samboeren min sa jeg måtte reise om det var det jeg ville. Det er heller ikke første gangen hun har opplevd at jeg har reist ut og hun vet at jeg kommer tilbake, forteller han.
Morten er nok det mange ville kalle en typisk kriger. Innbitt, kunnskapsrik og med utpreget rettferdighetssans. Han kaller det russiske angrepet på Ukraina et overgrep som vesten ikke kan forholde seg passive til og mener støtten som gis er avgjørende for den fremgangen Ukraina er avhengig av. Han er fast bestemt på å gjøre sitt for å gi de den fordelen.
– Jeg fikk et tips av noen venner i Forsvaret om at det skulle rekrutteres soldater. Da var det bare å søke!
Hele instruktørgjengen var først på noen ukers opptrening i Norge før jul, der det måtte bankes rust av gamle ferdigheter.
Mye humor
De har rukket å bli en sammensveiset gjeng, de norske. Kommentarene og latteren sitter løst. Det er fordi flesteparten er trøndere, later til å være den fremherskende oppfatningen.
– Ja, det er god trøndersk stemning og alle kommer godt overens med hverandre. Vi er her for å gjøre en viktig jobb og det glemmer vi ikke til tross for at vi tøyser mye med hverandre, forklarer han og legger til:
– Overraskende nok er humor kjennetegnende for de ukrainske soldatene også.
– Det som har overrasket meg, etter å ha jobbet tett med ukrainerne noen uker, er hvor like de er oss. De har masse humor og det samme lynnet som oss nordmenn. Det er imponerende med tanke på situasjonen de kommer fra og hva de skal tilbake til, forteller han i det snøen igjen begynner å falle på utsiden.
For vinteren vil ikke helt slippe taket i den nord-britiske landsbygda. På øyriket skaper den trassige snøen noen utfordringer som, for oss nordmenn, fremstår litt underlige. Det lille snøfallet som kom natten i forveien satte straks et helt samfunn på vent. Skolene stengte, bilene sto og det britiske forsvaret stoppet all øvings- og treningsaktivitet.
Selv den erkebritiske nattevakten på hotellet vårt ristet oppgitt på hodet over hvordan det lille lokalsamfunnet lammes av litt snø. Selv er han pensjonert offiser med mer enn 40 års erfaring fra de britiske styrkene og forteller han har kjempet og slitt på alle kontinenter i både kvelende hete og flere meter snø.
– This is nothing, gjentar han ofte.
Lange dager
Været har da også vært en av de største utfordringene for denne kontingenten, men ikke verre enn at undervisningen kunne fortsette, om enn noe nedskalert og annerledes enn planlagt. Men da snøen kom, ble alt satt på pause. De norske instruktørene bruker derfor tida til planlegging og restitusjon.
– Det blir lange dager og jeg kjenner at jeg blir sliten. I hvert fall når jeg kan sette meg ned å kjenne etter. Vi starter tidlig om morgenen og arbeidsdagene blir fort 12-14 timer lange. Er vi ute på øvelse, går det døgnet rundt. Uansett hvor sliten jeg er tenker jeg at det ikke er meg det er synd på. Om noen uker er jeg ferdig her og kan reise hjem til fredelige Trøndelag, sier han.
Når vi besøker den norske kontingenten i begynnelsen av mars, er de norske instruktørene halvveis i oppdraget. Én gruppe ukrainere har allerede reist og om et par uker reiser også disse til fronten i hjemlandet. Vissheten om at noen av dem trolig ikke vil overleve krigen gir denne jobben et lag av alvor som alle her kjenner på. Fem uker med grunnleggende militær trening er ikke mye og tiden de har til rådighet må utnyttes maksimalt.– Men de lærer utrolig fort. Noen har krigserfaring, men de aller fleste er rørleggere, snekkere, og lærere som aldri før har tatt i et våpen. De er kastet inn i en meningsløs konflikt, men har tross det en voldsom iver etter å lære.
– De skjønner at fem uker går fort og at vi ikke har tid til masse andre ting. De vet godt hva dette dreier seg om og er motiverte for å kjempe for landet sitt.
"Morten"
Skulle du gjerne ha hatt ukrainerne her lengre?
– Ja, det er klart. Jeg skulle gjerne hatt de ett helt år, men vi må utnytte den tida vi har. Programmet som er lagt opp for de er bra. Vi er innom de grunnleggende ferdighetene akkurat nok til at de blir gode nok. Men det blir aldri nok tid, nei.
Ble oppdraget slik du hadde forventet deg?
– Både ja og nei. Jeg hadde en plan om å holde en profesjonell distanse til dem jeg skulle undervise. Vi vet jo hva de skal tilbake til. Den planen gikk i vasken etter et par uker. Når du jobber så tett på mennesker, er det umulig og ikke få et forhold til dem. Vi blir kjent med dem enten vi vil eller ikke og blir involvert i deres skjebne. De gir veldig av seg selv og bruker enhver anledning til å vise hvor takknemlige de er for den hjelpen de får. Slikt gjør inntrykk på en tidligere hærmann, poengterer Morten.
Det er Heimevernet som leder det norske bidraget som trener opp ukrainerne i Storbritannia. Den aller første kontingenten besto av soldater fra Hærens hurtige reaksjonsstyrke med en styrkesjef fra Heimevernsstaben. De kom hjem i november i fjor.
I januar i år reiste en ny kontingent over. Disse instruktørene kommer fra hele Forsvaret, men de aller fleste er rekruttert fra Heimevernets styrkestruktur. Den yngste er i begynnelsen av 20-årene og den eldste har bikket 50.
Hvilke erfaringer tar du med deg herfra tilbake til heimevernsområdet ditt?
– Jeg er blitt en bedre instruktør og pedagog i hvert fall. Kombinert med den erfaringen jeg har fra tidligere håper jeg det kan komme til nytte for området mitt.
"Morten"
– Jeg er veldig fornøyd med å være i områdestrukturen. Der får jeg mulighet til å lære opp andre og bygge kampkraft i den største stående styrken Norge har. Det synes jeg er verdifullt, sier han.
Hva tenker du om at det er Heimevernet som har fått dette oppdraget?
– Heimevernet består av folk i alle aldre fra alle lag av samfunnet og har spisskompetanse på å forholde seg til ulike typer mennesker. Jeg synes vi løser dette oppdraget bra med de tidsfristene som er gitt. Det er en annen ro over instruktører fra HV enn det andre land tilbyr tror jeg. Jeg synes Heimevernet har vært flinke til å sette sammen en gruppe folk som har kompetanse som utfyller hverandre og som går godt overens.
Flere oppdrag
Når du leser dette er Morten og de andre ferdige med oppdraget og en ny kontingent har tatt over. Inntil videre har Heimevernet fått oppdraget ut året, men forbereder seg på å stå lenge i Storbritannia. I tillegg startet Heimevernet utdanning i Norge i slutten av april. Men inntil videre dreier det seg om her og nå for Morten og de andre.
– Det er klart jeg ser frem til å bli ferdig, men det handler jo om at jeg gleder meg til å se de hjemme igjen. Om det blir flere runder til England på meg avhenger ikke bare av meg. Nå er jeg her og skal gjøre en god jobb. Hva fremtiden bringer vet jeg ikke. Vi får se.
Vi snakker med flere av instruktørene som godt kunne tenke seg å bidra flere ganger. Oppdraget oppleves meningsfullt og viktig. Så lenge Ukrainia har behov for hjelp ønsker de å bidra.
Fra høsten dobler også Heimevernet bidraget med dobbelt så mange instruktører og soldater.
Hva er ditt beste tips til de som vurderer å søke seg til dette oppdraget?
– Les deg godt opp på hva dette dreier seg om. Du må vite hva du går til og være trygg på at du har den kunnskapen og de egenskapene som trengs for å være her. Du bør selvfølgelig ha evne til å lære bort og være forberedt på at ting ikke alltid går som planlagt. Du må kunne improvisere litt, smiler Morten.
