Historien bak innsatsstyrkenes navn

Kompani Linge operasjonene som gav navn til innsatsstyrkene

1. Polar Bear VI

   

   Den 8. februar 1945 fant en av okkupasjonshistoriens mest spektakulære aksjoner sted i Norge. Elleve slepebåter og en bergingsbåt ble kapret i tyskkontrollerte havner i Østfold og brakt over grensen til Sverige av norske motstandsmenn.

   Allerede tidlig på morgenkvisten slo to Milorg-jegere til mot den første båten som lå ved kaia i Fredrikstad. Deretter gikk det slag i slag gjennom dagen, helt til den tolvte og siste båten kom under kontroll og forlot byen, like før seilingsforbudet inntrådte klokken 1700. Uten at et eneste skudd ble avfyrt, sto de nærmere 70 motstandsmennene bak en bragd i norsk sammenheng. Takket være en solid dose initiativ, kreativitet, mot og kaldblodighet, kombinert med litt flaks, ble det tyske okkupasjonsregimet påført et nederlag som vakte oppsikt langt utenfor landets grenser.

   BAKGRUNN
   Den såkalte Slepebåtaksjonen var en del av en omfattende antisabotasje-operasjon som gikk under kodenavnet Polar Bear. Hensikten gikk ut på å forhindre tysk ødeleggelse av de viktigste havneanleggene i Norge, og Polar Bear-tiltakene var en del av de landsomfattende beskyttelsesoperasjonene som fant sted fra høsten 1944 og fram til frigjøringen.   

   Beskyttelsesoperasjonene var et høyt prioritert tiltak basert på erfaringene med tyskernes utstrakte bruk av den brente jords taktikk. Da tyskerne trakk seg ut av Nord-Norge, Sovjetunionen, Italia og Frankrike etterlot de sivile samfunn lagt i grus. Infrastrukturen var mange steder ødelagt, og de norske myndighetene i London fryktet at en tilsvarende katastrofe kunne ramme landet da krigen gikk inn i en avgjørende sluttfase. Selv om verdenskrigen gikk mot sin slutt, var det umulig å forutse hva som ville bli situasjonen for Norges vedkommende. Mer enn 350 000 tyske soldater befant seg i det sterkt befestede Festung Norwegen.

   OPERASJON POLAR BEAR 6
   For Oslofjordens vedkommende var det i tillegg viktig å sikre en rekke havneanlegg i forhold til en eventuell alliert invasjon. Spesialutdannede, norske offiserer ble derfor sendt over fra Storbritannia for å organisere, utdanne og lede egne Polar Bear-grupper innenfor den allerede etablerte Hjemmestyrke-strukturen. Arbeidet ble høyt prioritert på bakgrunn av viktig etterretningsinformasjon, som mer enn antydet tyskernes hensikter. Situasjonen var spesielt prekær i Fredrikstad, hvor okkupasjonsmakten hadde forberedt ødeleggelse av byens store havneanlegg.

   På begge sider av Oslofjorden kom arbeidet i gang i det skjulte, og mannskapene ble også prioritert i tilgangen på våpen og annet nødvendig materiell. Det var spesielt på østsiden av Oslofjorden at Polar Bear-operasjonen utartet seg. Her ble det hemmelige arbeidet organisert og ledet av den 21 år gamle fenriken Inge Steensland. I samarbeid med Milorgs lokale ledelse i Moss og Fredrikstad ble antisabotasje-tiltakene planlagt og organisert i detalj. Målobjektene ble plukket ut, og tysk nøkkelpersonell ble identifisert med tanke på likvidasjon i en nødvendig fase.

   Som et ledd i antisabotasje-arbeidet ble det også bestemt at slepebåtene i den nedre delen av Glomma-vassdraget måtte kapres og føres over til Sverige. Frykten for at okkupasjonsmakten ville benytte slepebåtene til å manøvrere på plass såkalte blokkskip i den trange skipsleden i byen ved Glommas utløp, var levende. I Frankrike hadde blokkskip blitt senket i skipsleden flere steder, noe som skapte store utfordringer for de allierte. En slik potensiell fare måte derfor elimineres, og en nøye planlagt kapringsaksjon ble derfor iverksatt 8. februar 1945.

   Fenrik Inge Steensland planla og ledet gjennomføringen av Polar Bear-operasjonene i Østfold. Med sine 21 år var han desidert yngst i det hemmelige arbeidet men under dekknavnet «Askeladden» oppnådde han respekt for sine lederegenskaper. Steensland utviste stort mot under operasjonen, og han var en uredd og initiativrik leder som sørget for at oppdragene ble løst takket være en smidig kreativitet.

   Lars Aker var en av de mest aktive motstandsmennene i nedre Glomma-regionen. Gjennom okkupasjonsårene var han en del av den indre kjernen i Milorg i Fredrikstad, og han ble plukket ut til Polar Bear-arbeidet da Inge Steensland ankom byen. I likhet med de øvrige 21 kaprerne var Aker svært godt fysisk og psykisk rustet. Karene la ned mye fysisk trening i marka i det daglige, og ved siden av den sivile jobben deltok dem i det illegale arbeidet i det skjulte. Lars Aker var fram til sin bortgang i 2015 en god medspiller og forbilde for Innsatsstyrke Polar Bear.

   Utarbeidet i løvens hule. En instruks for etterretningsgruppen i Polar Bear-kommandoen i Fredrikstad. Inge Steensland utarbeidet instruksene sittende i stuen i vaktmesterleiligheten i Nasjonal Samlings lokaler i byen.

   Etter den vellykkede aksjonen mottok distriktet en telegrafisk hilsen fra Kong Haakon VII. Dette var en moralsk oppstiver av de sjeldne til motstandsmennene som jobbet bak tyskernes linjer, og etter krigen ble det utarbeidet et diplom til deltakerne i slepebåtaksjonen, hvor hilsenen fremkommer. Dette diplomet er utstedt til Egil Blakstad, som var sjef for Milorg område 1132 Fredrikstad og godt involvert i Polar Bear-arbeidet.

   SLEPEBÅTAKSJONEN
   Aksjonen ble ledet fra hovedkvarteret i Folkets Hus i Fredrikstad. Alt i alt deltok nærmere 70 motstandsmenn, og takket være en godt fungerende etterretnings- og sambandsgruppe hadde aksjonsledelsen til enhver tid full oversikt over alle tyske bevegelser i distriktet. Alle tiltak ble løpende koordinert, og to og to Milorg-jegere fikk ansvaret for å kapre hver sin slepebåt på havna. I tillegg ble en større bergingsbåt kapret av fire mann i Moss. Alt foregikk i det skjulte, og uten at noen utenforstående fikk mistanke om hva som var i ferd med å skje. Motstandsmennene passet også på å spre desinformasjon, slik at ingen fikk mistanke til den voldsomme slepebåttrafikken i elveløpene.

   De aller fleste kapringene foregikk på en rolig måte, hvor de bevæpnede motstandsmennene fikk kontroll over både båter og mannskap. I enkelte tilfeller ble det kanskje mer spennende enn godt var for de involverte. Aksjonen kunne fort ha blitt avslørt allerede tidlig, hadde det ikke vært for to Milorg-jegere som klarte å holde nervene under kontroll. En av slepebåtene ble kapret på havna i Fredrikstad på morgenkvisten, men den vennligsinnede skipperen om bord meddelte de to kaprerne at båten var underveis til Rauøy fort i Oslofjorden. Tyskerne hadde bestilt båten, og de to motstandsmennene om bord konkluderte fort med at det ville vekke mistanke om båten uteble. Det ville igjen kanskje være ødeleggende for kapringen av de resterende båtene som først ville bli igangsatt utover dagen.

   Det hele endte med at slepebåten seilte av sted til kystfortet med både mannskap og kaprere om bord. På Rauøy gikk plutselig flere tyske soldater om bord i båten, og de to kaprerne gjemte seg så godt det lot seg gjøre under dekk. Tyskerne hadde skyteøvelser med fortets kanoner, og i mer enn åtte timer slepte båten en stor målskive etter seg, på kryss og tvers i farvannet utenfor de to fortene Rauøy og Bolærne. For de to motstandsmennene var seansen en nerveprøve av de sjeldne, og det hele toppet seg med at tyskerne forlangte at båten måtte bli på fortet til neste morgen. Heldigvis lykkes skipperen om bord å overbevise den tyske fortsjefen om at slepebåten trengte bunkers. Dermed fikk de seile til byen, med streng ordre om å innfinne seg neste morgen.

   Med en gang slepebåten var ute av syne i kveldsmørket, ble kursen satt mot Sverige, hvor de andre slepebåtene allerede hadde ankommet de trygge farvannene. Etter en nervepirrende tur i stummende mørke, hvor de passerte ikke mindre enn tre kystfort, uten seilingstillatelse, kunne de to kaprerne endelig puste lettet ut. Hvilen ble imidlertid kortvarig, for nå ventet returen til Norge. Svenske myndigheter tok kontroll over båtene, og motstandsmennene stuet seg sammen under dekk på en fiskeskøyte som lå og ventet. Deretter ble kursen satt mot den lille fiskehavna Slevik utenfor Fredrikstad.

   På grunn av mørket og det elendige været som herjet ble seilasen tilbake en tøff opplevelse for de lite sjøvante kaprerne. En tur som i utgangspunktet var beregnet til to timer tok nesten åtte timer, før en utslitt gjeng, sterkt preget av sjøsyke, kom seg ubemerket i land ut på morgenkvisten. For ikke å vekke mistanke måtte alle begi seg på jobben med en gang, men først ventet en halvannen til to mil lang gåtur gjennom skog og ulendt terreng.

   Aksjonen var en ubetinget suksess, og tyskerne klarte aldri å gjennomskue hvem som sto bak kapringene. For motstandsmiljøet i Østfold var aksjonen en moralsk oppstiver av de sjeldne, og den markerte også begynnelsen på en aktiv tid for Polar Bear-gruppene som opererte i Oslofjord-området. For tyskerne medførte tapet av slepebåtene et skudd for baugen i forhold til planene om bruk av eventuelle blokkskip. Dessuten medførte mangelen på slepebåter en sterkt begrenset aktivitet i forhold til utbyggingen av kystforsvaret på østsiden av Oslofjorden, og tyskernes storstilte utskipning av tropper og materiell fra Skjebergkilen, og til fronten på kontinentet, stoppet nesten opp. 

   HAVNEKOMMANDOEN
   Etter som vinteren gikk skred organisasjonsarbeidet frem, og de utplukkede mannskapene i Havnekommando-gruppene, som Polar Bear-gruppene nå ble omtalt som, fikk sin opplæring av spesialutdannede offiserer sendt over fra Storbritannia. Flyslipp med utstyr ble tatt imot, og flere båtlaster med våpen ble sendt inn fra Sverige. Etter hvert var det en godt organisert og trent Havnekommando i Oslofjordområdet som spent avventet den videre utviklingen i det tyskokkuperte Norge. Men først var det duket for nok en kapringsaksjon i Fredrikstad.

   NY KAPRINGSAKSJON OG FRIGJØRINGEN
   Torsdag 19. april slo Havnekommandoen til igjen. Til tross for skjerpet vakthold med bevæpnede, tyske soldater på bryggen, ble lasteskipene «Activ» og «Denofa III» kapret på Øra-kaien og ført over til Sverige. Nok en gang hadde kaprerne marginene på sin side, og motstandsmennene rakk å komme seg utenfor rekkevidde av de tyske kanonene på kystfortene Kjøkøy og Mørvika, før alarmen gikk og tyske mottiltak ble iverksatt.

   Noe senere ble også alle losene i farvannet fraktet over til Sverige, og da frigjøringen nærmet seg, mobiliserte Havnekommandoen i Fredrikstad i det skjulte allerede 7. mai, som en av de aller første gruppene i Norge. På denne måten fikk de kontroll over byens fergesteder og kommunikasjonspunkter, enkelte havneanlegg og viktige, tyske depoter. En suksessfaktor her var den fremskutte lagringen av våpen og materiell hjemme hos den enkelte jeger, noe som fravek fra Hjemmestyrkenes generelle praksis med ordnede depoter og lagringsplasser. De øvrige Polar Bear-gruppene mobiliserte samtidig som det øvrige motstandsapparatet langs kysten av Oslofjorden. 

   I dagene som kom overtok Havnekommandoen kontrollen over alle havneanlegg, skip og kystfort i distriktet. I samarbeid med de øvrige Milorg-gruppene, samt de norske Polititroppene som kom over grensen fra Sverige, sørget Havnekommandoen for vakthold, ro og orden i tiden fram mot sommeren. Dette arbeidet pågikk helt fram til Hjemmestyrkene ble formelt oppløst 15. juli samme år.

   For sin innsats og ledelse av Polar Bear-arbeidet i Østfold ble fenrik Inge Steensland tildelt landets høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Det hører også med til historien at Kong Haakon VII sendte et personlig takketelegram til aksjonsstyrken etter den vellykkede slepebåtaksjonen. 

   Tekst: Petter Ringen Johannessen

2. Derby

   Operasjon «Derby» var en propagandaoperasjon rettet mot okkupasjonstroppene. Max Manus og Gregers Gram ledet denne, og de bygde opp en organisasjon på 490 mann, hovedsakelig i Oslo.

   Et av resultatene var at tyskernes frykt for en alliert landgang i Norge ble holdt ved like, noe som bandt store troppstyrker her til lands. Gregers Gram ble drept i forbindelse med sitt arbeid med operasjon «Derby».

   Operasjon «Derby» var en propagandaoperasjon rettet mot okkupasjonstroppene.

   SVART PROPAGANDA 
   SOE ønsket å drive både vanlig propaganda til understøttelse av moralen i Norge og «svart propaganda» rettet mot okkupasjonstroppene, men den norske regjering i London satte i første omgang foten ned for begge deler.

   Etterhvert tillot den imidlertid gjennomføringen av to operasjoner av svarte propaganda, operasjon «Durham» i Trondheim og «Derby» i Oslo.

   MAX MANUS OG GREGERS GRAM
   De hadde, ved siden av sin innsats som sabotører, også opplæring som propagandaagenter fra SOE/PWE-skolen i England. I 1944 bygget de opp en propagandaorganisasjon som bestod av 490 mann fordelt på førtitre 7-mannslag bare i Oslo, og med forgreninger til Moss, Sarpsborg, Fredrikstad og Drammen.

   En så stor organisasjon var sårbar, men den var slik organisert at om én ble tatt, forsvant hans kontaktpunkter umiddelbart. Tyskerne greide derfor ikke å rulle opp organisasjonen, selv om de greide å arrestere flere medlemmer innenfor denne.

   Likevel var tapene store og da også Gregers Gram ble drept pga tysk infiltrasjon, begynte selv Max Manus å tvile på om dette var verdt innsatsen.

   DEMORALISERENDE FOR TYSKE SOLDATER
   «Derbys» største kupp var å plante spredning av en «tysk folder» som ved siden av demoraliserende innhold rettet mot tyske soldater, inneholdt en dagsbefaling «undertegnet» general von Falkenhorst, som viste til at faren for en alliert landgang i Norge var overhengende.

   Dersom denne bidro til at Tysklands i krigens sluttfase behold unødvendig store tropper i Norge, som kunne vært benyttet bedre på andre frontavsnitt, var «Derby» kanskje likevel verdt innsatsen og tapene.

3. Gunnerside

   Av alle sabotasjeaksjoner i Norge, er tungtvannsaksjonene de mest kjente. Utvikling av en tysk atombombe red britene som et mareritt. Først prøvde de å utføre angrepet selv, men mislyktes.

   Først da 9 nordmenn tok seg inn i fabrikken og sprengte utstyr og ferdig tungtvann ble det midlertidig stopp i produksjonen. Da tyskerne ville flytte produksjonsutstyret til Tyskland lyktes det tre nordmenn å senke fergen med utstyret ute på Tinnsjøen. Tyskland fikk aldri nytte av norsk tungtvann i sin krigføring.

   VEMORK
   Redselen for at Hitler skulle greie å utvikle en atombombe var stor på alliert side. I 1942 kom meldingen om at tyskerne krevde en radikal økning av tungtvannsproduksjonen på Vemork. Man fryktet dette var et ledd i utviklingen av bomben, og planer for å stoppe produksjonen ble iverksatt. En gruppe (Grouse) ble satt inn for å skaffe etterretninger. Et forparti «Swallow» skulle forberede mottak av britiske sabotører transportert med glidefly «operasjon Freshman». Glideflyene kom aldri frem, og hele operasjonen misslyktes.

   SOE godkjente etter dette operasjon «Gunnerside». 27. februar 1943 tok seks mann fra Swallow og tre fra Grouse, seg inn i tungtvannsanlegget med sprengstoff. De greide å ødelegge de 18 produksjonscellene sammen med 500 kg tungtvann. «Gunnerside» var meget vellykket, men etter tre måneder var produksjonen på Vemork i gang igjen.

   Et amerikansk forsøk på å bombe fabrikken i november førte bare til midlertidig produksjonsstans. Tyskerne bestemte seg da for å demontere anlegget og sende det til Tyskland. Tross strengt vakthold greide tre mann å ta seg om bord i jernbanefergen «Hydro» som skulle ta utstyret første etappe over Tinnsjøen. 19. februar 1944 lyktes det å sende «Hydro» med sin last til bunns, og utstyret og ca 600 kg tungtvannsholdig lut gikk tapt.

   DELTAGERNE I OPERASJON «GUNNERSIDE» BLE KRIGSHISTORIENS MEST DEKORERTE SABOTASJEGRUPPE.

   General von Falkenhorst gav det som skjedde karakteristikken: – Det flotteste kupp jeg har sett denne krigen.

   Helt uten tap hadde kampen om tungtvannet ikke vært. Operasjonene kostet tilsammen 40 briter, 36 nordmenn og 20 tyskere livet.

4. Grebe

   Blant karene i operasjon «GREBE» finner vi noen av de legendariske motstandfolkene fra siste krig. Fra fjellområdene mellom Nord-Østerdalen og Nord-Gudbrandsdalen drev de jernbanesabotasje i begge dalførene. 

   De tok dessuten imot store våpen- og materiellslipp her oppe mellom de øde fjellene, og sørget i krigens sluttfase for at utstyret ble fordelt til hjemmefronten. Etter 8. mai ble de satt til å forsterke Milorg D26 i overtakelsen fra tyskerne på Koppang. 

   Operasjon «GREBE» hadde som oppdrag jernbanesabotasje i Nord-Østerdalen og Nord-Gudbrandsdalen. Gruppen reiste ut fra Stockholm i slutten av januar 1944 og en måned senere krysset mannskapene grensen til Hedmark. 

   To mann fra tidligere operasjoner tilsluttet seg også gruppen. De etablerte seg i de ensomme fjellområdene mellom de to dalførene, og anla flere leire som de alt etter situasjonen kunne veksle mellom. 

   Forut for landgangen i Normandie fikk de aksjonsforbud og virksomheten bestod mye i å ta imot og gjemme unna våpen og utstyr og fordele dette. 5. desember 1944 fikk de ordre om å utføre så mye vei- og jernbanesabotasje som mulig, i de to dalførene, men uten å «sprenge», dvs sette Milorg i fare. 29. desember kom ordren: «Iverksett!», og fra 6. januar 1945 smalt det jevnt og trutt i fra Heradsbygd i Solør i sør, til jernbanestasjonen på Otta i nord. 

   Baseområdene lå øde til og var vel egnet for mottak av store mengder utstyr, men i forhold til aksjonsområdene var situasjonen det motsatte. Minste avstand til et oppdrag var tre dagsmarsjer, og dette var både kompliserende og slet på mannskapene. 

   Hvilken effekt sprengningene hadde på tyskernes troppeforflytninger i krigens siste fase er vanskelig å måle. Men enhver ødeleggelse krevde en reparasjon og at de begrenset tyskernes nytte av jernbanen er hevet over enhver tvil. Dessuten holdt aksjonene gløden og kampviljen oppe hos hjemmestyrkene i distriktene. 

   Andre operasjoner som «Guillemot» og «Griffon» ble etter hvert tatt opp i «GREBE». «GREBE» tok i mot svært mange slipp, og utover senvinteren ble hovedoppgaven å forsyne Milorg med våpen og utstyr som forberedelse til krigens sluttfase. 

   Da fredsslutningen var et faktum meldte karene seg for Milorgledelsen i Hedemark, og de ble satt til å støtte D26 i overtakelsen på Koppang. Det vakte en viss oppsikt da disse karene opptrådte der i full uniform med en gang krigen var over.

5. Osprey

   Etter at den militære motstandkampen i Rogaland fikk seg en knekk i 1942 visste man lite eller ingenting i FO i London om hva som foregikk i fylket. Området ble derfor kalt «det mørke fastland».

   Med Operasjon «Osprey» tok aktivitetene seg opp, og gjennom et fruktbart samarbeid med Milorg ble også dette distriktet brakte på linje med resten av landet. Men området hadde ikke høyeste prioritet, og selv om «Osprey» var aktiv helt til i maidagene i 1945, var ikke Milorg D19 oppe på full styrke da freden kom.

   Sommeren 1942 gikk Gestapo til aksjon og rullet opp den illegale presse i Rogaland. Dette medførte at alt militært motstandsarbeid i fylket fikk seg en alvorlig knekk. I tillegg var ikke SOE spesielt interessert i dette distriktet. Man skulle trodd at Sola flystasjon kunne vært av interesse, med sin nærhet til de britiske øyer. Men avstanden var «like kort» fra England og derfor ble den i hovedsak kun nyttet av rekognoseringsfly.

   Med forberedelsene til landgangen i Normandie endret dette seg og 11. desember 1943 ble operasjon «Osprey» iverksatt. Da ble tre mann fra kompani «Linge» og en telegrafist sluppet i fallskjerm ved Grøtteland med oppdrag å opprette radiosamband, etablere sabotasjeceller rettet mot kommunikasjoner, ta imot og lagre våpen, instruere jegere og rekognosere mot flyplassen på Sola.

   Å unngå kontakt med Milorg holdt ikke. Forbindelse ble søkt fra begge sider og i juli 1944 formaliserte London samarbeidet mellom «Osprey» og Milorg D19. Samarbeidet gikk utmerket. «Osprey»-karene virket som instruktører og en motstandsorganisasjon begynte å vokse frem.

   Da deler av SIS-organisasjonen ble rullet opp i september 1944, flyttet «Osprey» sin virksomhet til Årdal. Her fortsatte man å ta imot materiell som ble fraktet videre både til Stavanger og Jæren. Tilgangen på utstyr kunne vært bedre, men andre distrikter ble høyere prioritert. Derfor hadde ikke D19 full styrke ved fredsslutningen i mai -45.

   «Osprey» løste sitt oppdrag. De hadde et fruktbart samarbeid med Milorg, og samvirket med andre operasjoner som «Vestige» og «Avocat». «Ospery» var i virksomhet uten avbrudd fra innsettingen i 1944, til de hadde gitt sitt bidrag til sikring av freden.

6. Varg

   Hjemmestyrke-basen ”Varg”. Mot slutten av krigen ble det opprettet flere baser i Sør Norge hvor motstandsfolk lå i dekning. Selve ideen til basene kom fra major Jens Henrik Nordlie, som var sjef for operasjonskontoret ved FO IV i London.

   Til disse basene kom både personer som var på flukt fra tyskerne på grunn av illegalt arbeid, og ungdommer som var blitt utkalt til Arbeidstjenesten. 

   Mange fryktet at tyskerne ville tvangsmobilisere ungdommer som som var innkalt til Arbeidstjenesten, og sende dem til østfronten. 

   19. mai 1944 kom en kunngjøring om ”Arbeidsmobilisering” av tre nye årskull, ungdom i alderen 21-23 år. Hjemmefronten mente helt klart at Arbeidstjenesten var et redskap for mobilisering av norsk ungdom. 

   Over hele landet ble det oppfordret til streik mot Arbeidstjenesten. Tusenvis av ungdommer flyktet hjemmefra, og flere av dem endte opp som ”Gutta på skauen”. 

   Det ble i Norge opprettet fem baseområder. Alle skulle ligge i avsidesliggende strøk, og med god avstand til tyske troppekonsentrasjoner. Dessuten måtte det være muligheter for å motta forsyninger luftveien. 

   ”Varg” fikk tilhold i Setesdalsområdet, ”Elg” lå i Hallingdal og ”Bjørn” ved Bergen. ”Bjørn” bestod av ”Bjørn West” og ”Bjørn East”. 

   ”Hjort” lå i Nord-Trøndelag, i området rundt Verdal, og ”Orm” lå i den nordlige delen av Hedmark. 

   Imidlertid ble bare ”Elg” og ”Bjørn West” virkeliggjort. ”Varg” var under oppbygging, mens de andre ikke ble satt i gang før krigen var over. 

   I basene ble mannskapene trent i geriljakrig, og andre militære ferdigheter. Instruktørene var i stor grad offiserer fra Kompani Linge. 

   Fra sommeren og høsten 1944 ble det frigjort en del flykapasitet hos de allierte, og en storstilt forsyningstjeneste ble satt i gang til motstandsbevegelsene både i Norge og i andre okkuperte land. 

   Basene hadde behov for store mengder våpen, uniformer og annet utstyr, som på dette tidspunkt kunne skaffes i et langt større omfang og antall enn tidligere. 

   De to basene som ble operative, kom begge ut for trefninger med fienden. ”Bjørn West”, som lå i Masfjordfjellene rett sør for Sognefjorden, var i kamp i flere dager mot tyske tropper i Matrefjellene, og deler av ”Elg”-basen var involvert i skuddveksling i Eggedal. Det viste seg at begge stedene var motstandsgruppene på det tidspunkt i stand til å operere effektivt. 

   ”VARG” 
   Sjef for ”Varg” var kaptein Harald Sandvik, som inntil han reiste til Norge hadde vært forlegningssjef på STS 26 (Kompani Linge) i Skottland. 

   2. november i 1944 hoppet han sammen med Harald Bugge, Sverre Heidenreich, Thor Abrahamsen og telegrafist Eric Endrerud, ut i fallskjerm over Vikseter i Gjøvdal. 

   Her ble han møtt av Jens Ropstad, som hadde vært i fjellet med gruppen ”Sandpiper” siden 10. desember 1943. Ropstad og tre andre Kompani Linge-agenter ble den natten droppet i fallskjerm i fjellet mellom Videalega og nordre Monsvatn i Sirdalsheiene. 

   Området ”Varg” skulle operere i, var begrenset av Sirdal og Suldal i vest, Fyresdal og Vinje i øst, og av Byglandsfjord i sør. Hardangervidda var grensen mot nord. Dette området ble også inndelt i fire forskjellige Billeting Areas (Med BA menes forlegningsområde). Jens Ropstad 

   skulle være sjef for det området som lå lengst mot vest. I grunnen var det meningen at det skulle være 5 BA i ”Varg”-distriktet. BA4 skulle ledes av Edvard Tallaksen, som var med i Oslo-gjengen. Han ble tatt av tyskerne i et bakhold på Plasskafeen i Oslo sammen med Gregers Gram like før han skulle dra. Gregers Gram ble skutt og drept. Tallaksen ble såret og arrestert. Han tok etter kort tid livet sitt i cellen på Akershus. Som følge av dette, ble Ropstad leder av både BA4 og BA5 som han opprinnelig var tildelt. 

   OPPDRAGET TIL BASENE VAR: 

   •   Opprette geriljastyrker og gjøre klar til å utføre operasjoner. 
   •   Ved bruk av radiostasjoner, skulle de gi England informasjon om forholdene. 
   •   Trening av Hjemmestyrkene (HS), og gi disse opplæring i våpenbruk, bruk av sprengstoff og i geriljakrig. 
   •   Sabotasje og antisabotasje. 
   •   Ta imot våpen, utstyr og forsyninger, for så å fordele dette. 
   •   Rekognosering av baser for flyktninger. 
   •   Rekognosering av dropplasser for en eventuell invasjon. 

    

   FORLEGNINGSOMRÅDE1 
   Sjef for BA1 var lt. Erling Vestre, som sammen med Tor Vinje landet i Øvre Telemark. 

   De skulle operere i området øst for Suldalsvatnet. De utførte rekognosering av en rekke hytter og slipplasser. Men arbeidet ble sterkt hemmet pga manglende forsyninger fra England. Etter hvert ble dette området kuttet ut, og Vestre ble overført til B2. 

   FORLEGNINGSOMRÅDE 2 
   Sjef for BA2 var Knut Haukelid, som hadde oppholdt seg i Norge siden tungtvannsaksjonen på Vemork i februar 1943. BA2 skulle operere i området på begge sider av Haukelidveien. Område ble etter hvert godt utbygd, og flere slipp ble mottatt. 

   FORLEGNINGSOMRÅDE 3 
   Sjef for BA3 var Harald Bugge, som skulle operere i området mellom Fyresdal og Setesdal. Også dette område ble godt utbygget, 

   FORLEGNINGSOMRÅDE 4 
   Sjef for BA4 var Jens Ropstad, som gikk under dekknavnet John Opsahl. Oppgaven var å etablere kontakt med Milorg i Aust-Agder. Dessuten skulle de drive utdanning av Milorg-styrker, samle informasjon og ta imot våpen og utstyr til hjemmefronten. Sabotasje mot Kjevik lufthavn var også en av oppgavene. Dette området ble også godt utbygget, og var godt organisert ved freden. 

   Men selv om mange av områdene ble godt utbygget, fikk aldri ”Varg” basen den betydningen den var tiltenkt. Selv om det ble mottatt en rekke slipp fra England, var forsyningsproblemene merkbare. I tillegg var det stor aktivitet fra tyskerne side mange steder i basens områder. Dette gjorde at usikkerheten ble stor, og bevegelsesfriheten redusert. 

   Personellet som var tilknyttet Varg basen fikk ingen oppdrag ved frigjøringen, og basens personell ble overført sine lokale milorg avdelinger.

   Skrevet av Nils Helge Amdal

7. Bjørn West

   Av geriljabasene som SOE planla å opprette i Norge i krigens sluttfase er «Bjørn West» i Matrefjellene utenfor Bergen den best kjente. Basen var i virksomhet fra oktober -44, og den ble den største mht antall soldater.

   Tyskerne oppdaget etter hvert hva som foregikk, og angrep styrken flere ganger i krigens siste uker med tap på begge sider. Da tyskerne arresterte alle voksne menn i Matre, kunne det se ut som om de planla et nytt «Tælavåg» på grunn av tapene de hadde hatt. Fredsslutningen kom før noe dramatisk skjedde, og 9. mai 1945 overtok styrken fra «Bjørn West» kontrollen i Bergen.

   Mot slutten av krigen planla SOE å opprette fem permanente geriljabaser i Norge for å forberede en alliert overtagelse når krigen var over. I oktober 1944 landsatte en ubåtjager fra Shetland syv offiserer fra kompani Linge, og de etablerte «Bjørn West», fordelt på flere sæterstøler og hytter i fjellene sørvest for Matre. Frivillige sluttet seg til styrken, både fra hjemmefronten og ungdom som ville unndra seg utskrivning til arbeidstjeneste. Ved fredsslutningen talte enheten 259 mann. «Bjørn West» ble den største av basene, og den som hadde flest trefninger med tyske styrker.

   Til å begynne med ble basen forsynt sjøveien, men utover våren 1945 fikk den også flere flyslipp. Virksomhetens omfang bare 50-60 km fra Bergen var vanskelig å holde hemmelig, og i mars -45 ble det klart at tyskerne hadde kjennskap til det som foregikk. 8. april rykket tyske avdelinger frem på tre akser mot området. Styrken trakk seg tilbake for å unngå kamp. Et nytt hovedkvarter ble opprettet ved Stordalen fjellstove.

   28. april kom tyskerne tilbake og i dagene som fulgte var det flere trefninger med tap på begge sider. De hardeste kampene fant sted på Klavefjellet sør for Stordalen, 3. mai, der 400 tyske angripere ble slått tilbake. Like etterpå kom det melding fra London om at hjemmestyrkene skulle unngå stridigheter for ikke å forstyrre fredsforhandlingene. Da hadde disse kampene kostet seks nordmenn livet, mens tyske opptegnelser viste 117 falne.

   7. mai kom meldingen om samling i Urdal og to dager senere reiste «Bjørn West»-styrkene inn til Bergen og tok over kontrollen der.

   Som følge av kampene var Matre nær blitt et nytt «Tælavåg». Alle voksne menn i bygda ble arrestert og plassert i en fangeleir ved Bergen. Det gikk også rykter om at Matre skulle svis av, og at kvinner og barn skulle sendes til Tyskland. Fredsslutningen kom før slike dramatiske tiltak ble gjennomført fra tysk side.

8. Archery

   Operasjon Archery, bedre kjent som Måløyraidet, var en britisk ledet operasjon mot tyske styrker på Vågsøy, 27.desember 1941. Raidet ble utført av britiske kommando, marine og luftstyrker. Norwegian Independence Company 1 deltok også i raidet.

   Raidet fikk ildstøtte fra fire britiske jagere og krysseren HMS Kenya samt støtte fra bombe- og jagerfly fra Royal Air Force. Sentralt for operasjonen var ødeleggelsen av fiske-og olje produksjon og lager som tyske styrker brukte til produksjon av høyeksplosiver.

   En annen hensikt var å få tyske styrker til å øke sin tilstedeværelse i Norge, styrker som ellers ville blitt brukt på østfronten.

   MOTSTAND
   Før landingen ble det gjennomført et effektivt bombardement og alt gikk som planlagt, unntatt i Måløy sentrum. Motstanden der var mye hardere enn forventet da det viste seg at en erfaren styrke med bergjegere (gebirgsjäger) fra østfronten var der på permisjon.

   Tyskernes erfaringer med snikskytter og gatekamper førte til harde kamper. Dette førte til et behov for britiske forsterkninger. Flere norske sivile hjalp kommandosoldatene med bæring av ammunisjon og sårede.

   Etter hvert startet kommandosoldatene sin tilbaketrekning; fire fabrikker, fiskeoljelagre, ammunisjonslagre, telefonsentral og flere militære installasjoner ble ødelagt i raidet. Royal Navy hadde senket 10 fartøyer.

   KOMPANI LINGE
   Britiske styrker hadde et tap på 22 døde, deriblant kaptein Martin Linge som ledet en britisk styrke etter at troppsjefen falt under landsettingen. 

   Linge falt senere den dagen i kamp utenfor Ulvesund hotel i Måløy sentrum. Norwegian Independent Company 1 fikk senere navnet Kompani Linge.

   Raidet var nok til å overtale Adolf Hitler til å sende 30 000 soldater til Norge og oppgradere forsvaret av det okkuperte Norge senere betegnet som – Festung Norwegen. 

   Hitler trodde som et resultat av alle kommandoraidene at det ville komme en britisk invasjon for å legge press på Sverige og Norge.

9. Rype

   Etter nederlaget i Finnmark og uttrekkingen av Finland befant over 100 000 tyske soldater seg uten oppdrag i Nord-Norge. For å hindre forflytning av disse til andre krigsteatre satte SOE inn en liten gruppe norskamerikanere fra ”The 99th Battalion (Separate)" mot Nordlandsbanen. 

   Operasjon ”Rype” utførte to vellykkede sprengninger av jernbanen mellom Grong og Steinkjer. De var de første regulære soldater som kom til Steinkjer i mai -45, og de deltok deretter i interneringen av krigsfanger i Trøndelag.

   I krigens sluttfase var Tyskland i desperat mangel på soldater, og i Nord-Norge befant ca 150 000 veltrente, erfarne soldater seg, etter nederlaget på Ishavsfronten og Finlands uttreden av krigen. For disse var veien til Tyskland lang, men kom de seg først til Dunderland, sør for Saltfjellet, ventet jernbanetransport videre sørover.

   I 1942 bestemte US War Department at det skulle etableres en ”Norsk bataljon” av nordmenn bosatt USA, for eventuell innsetting i Norge. Av disse ble krevd flytende norsk og meget gode skiløperferdigheter. ”The 99th Battalion (Separate)" ble offisielt etablert i mai 1942, men krigens gang gjorde at den aldri ble satt inn i Norge. Isteden kom den til å kjempe sammen med andre amerikanske enheter i Frankrike og Belgia.

   Et unntak var 36 mann som i 1944 ble trukket ut og gitt spesialopplæring i England for å bli satt inn mot Nordlandsbanen. 24. mars 1945 ble de sluppet ned på Jævsjø (ved Steinkjer). De åtte flyene fikk problemer og bare fire slapp sin last riktig. En gruppe havnet i Sverige, og resten returnerte til UK. Gruppen bestod nå av 15 amerikanere, pluss den norske liaison, Herbert Helgesen. Til å begynne med hadde de nok med å livberge seg, og samle sammen utstyret, som var spredt over et stort område.

   12 dager senere, etter mottak av nye forsyninger, rykket de frem mot Nordlands-banen mellom Steinkjer og Grong. Broen som var tatt ut som mål var sterkt bevoktet. De søkte seg ut en annen bro som ikke var bevoktet, og Tangen bro ble sprengt 8. april. Da de kom tilbake til basen dukket de 5 ”svenskene” opp. De var først blitt internert, deretter utstyrt med ski og mat, og fraktet til grensen. En ny sprengningsoperasjon ble godkjent av London. Denne gangen valgte de å sprenge selve jernbanelinjen ved Snåsa. Området var bevoktet av tyskerne, men de greide likevel å ta ut punkter for å plassere ladningene. I en smell kuttet de linjen over 2,5 km lengde på flere steder.

   Etter dette mistet de kontakten med London, og først 11. mai fikk de vite at krigen var over. Gruppen, nå på 36 mann, dro til Steinkjer, hvor 6000 tyskere oppholt seg. Der ble de mottatt som helter av befolkningen. Etterpå deltok de i registrerting og internering av tyskere på Værnes, og før de forlot Trøndelag, i 17. mai toget i Trondheim.

10. Heron

    En alliert landgang i Norge, operasjon «Jupiter» kom aldri til utførelse. SOE iverksatte likevel en rekke operasjoner på Helgeland, som egentlig hørte inn under denne. Tre av operasjonene bar navnet «Heron», og «Heron II» fikk dessverre fatale følger for sivilbefolkningen (Majavatntragedien). 

    Motstandskampen på Helgeland opphørte likevel ikke, og førte her som andre steder, til at tyskerne holdt store styrker i landsdelen. Operasjonene bidro også til å holde kampviljen og motet oppe hos nordmenn generelt.

    Som en følge av den tyske fremgangen på Øst-fronten etter angrepet i 1941, krevde Stalin at de allierte åpnet «en andre front» i vest, for å lette trykke på Sovjetunionen. En alliert landgang i Norge, operasjon «Jupiter», hadde en periode tilslutning på begge sider av Atlanteren. 

    I USA opprettet man den norske ”The 99th Battalion (Separate)” og Churchill ivret for et slikt angrep, men britiske militære bifalt ikke tanken.

    Likevel ble det besluttet å opprette depoter av våpen og utstyr i Norge. Nordland, der landet er smalest, ble valgt, og fra desember 1941 var virksomheten stor på Helgeland. 

    I årene som fulgte ble operasjonene «Archer», «Heron I», «Heron II», «Red Heron» og «Falcon» satt ut i livet. Flere av disse gled over i hverandre.

    «Heron I» og «Heron II», hadde til formål å bygge opp depoter av våpen, ammunisjon og utstyr. Shetlandsskøytene landsatte jevnlig forsyninger på Helgelandskysten og troen på «Jupiter» var stor i 1942. Til ”Home-Station” ble meldt at i tilfelle en alliert landgang kunne man regne med å mobilisere 10 000 mann i Nordland. 

    Selvom London svarte at noen invasjon ikke var nært forestående, var det ikke vanskelig å verve folk til videretransport av materiell, som ble organisert av motstandsfolk i Mosjøen og Grane.

    Mange av de som deltok skjønte ikke alvoret i det de var med på og det ble pratet om det som foregikk. Så da Henry Rinnan og hans folk begynte å snoke, hadde de en lett oppgave. Tyskerne slo til høsten -42 mot kjernen i operasjonen som bet kraftig fra seg, og flere tysker falt. 

    Deretter utspant det som er blitt kalt Majavatntragedien seg. Arrestasjoner fulgte, noen kom seg unna til Sverige, men sivilbefolkningen fikk betale dyrt for sin medvirkning. 

    I oktober ble 23 av de arresterte henrettet i Falstadskogen, og i tillegg ble 10 fremtredende personer fra Trondheimsområdet plukket ut og henrettet som hevn for de tyske liv som hadde gått tapt.

    I 1943 fulgte så «Red Heron», som lignet mer på en SIS-etterretningsoperasjon. Denne ble etterhvert en del av operasjon «Falcon» i 1944. Tragedien fra 1942 hadde imidlertid satt sine spor, og den senere virksomhet fikk et mindre omfang og et betydelig høyere sikkerhetsnivå. 

    Likevel var tyskerne svært aktive, og trefninger og arrestasjoner fant fortsatt sted. Dette bidro til å holde den tyske frykten for en alliert invasjon ved like, og betydde mye for motstandsviljen generelt i distriktet.

11. Claymore

    Operasjon «Claymore», det første Lofotraid, var rent krigsøkonomisk betinget. Mest mulig produksjonskapasitet, transportmidler og forsyninger på Vestvågøy i Lofoten skulle ødelegges.

    Styrkene var bare i land i 6 timer på fire steder, men fikk ødelagt 18 fabrikker, 19 000 tonn skipstonnasje og 3 millioner liter olje. Norske frivillige og krigsfanger ble tatt med til England. 

    Raidet førte til strenge represalier fra tysk side, og til at tyskerne bygde Svolvær ut til det sterkest befestede sted på norskekysten.

    Det første Lofotraid, operasjon «Claymore», ble gjennomført 4. mars 1941. Ca 1100 commandosoldater, deriblant 52 mann fra det senere så berømte kompani «Linge» angrep Stamsund, Henningsvær, Svolvær og Brettesnes, og stedene ble holdt i 6 timer.

    KRIGSØKONOMISK
    Angrepet var av krigsøkonomisk art og målene var å ødelegge forsyninger og fabrikker med produksjon som tyskerne kunne bruke til sin krigføring. Dessuten skulle så mange tyske – og norske skip som seilte for tyskerne, ødelegges.

    Angrepet kom fullstendig overraskende på tyskerne og de allierte møtte ingen motstand. Skip på til sammen mer enn 19 000 tonn ble senket og 18 bedrifter ble ødelagt og satt ut av produksjon. Mer enn 3 millioner liter olje ble brent eller helt på sjøen.

    FRIVILLIGE NORDMENN TIL ENGLAND
    Da styrken trakk seg ut hadde den med 314 frivillige nordmenn tilbake til England, samt 213 tyske krigsfanger og 12 arresterte NS-medlemmer.

    SOE og ekspedisjonens ledere tok det som stor seier, og raidet ble slått stort opp i engelsk presse. Churchill tok det som en personlig seier. Det viste at han hadde hatt rett da han skapte SOE på tross av motstanden fra War Office og the Regular Army.

    Om selve styrken ikke led noen tap omkom 7 sivile og tyske SS-soldater gjennom-førte harde represalier på Vestvågøy. 7 hus ble brent av i Svolvær og det ble også brent hus i Henningsvær og Stamsund. 64 nordmenn ble arrestert og ført til Grini som de første fanger der. Fangene ble kalt: «Svolvær-gissel».

12. Ida & Lyra

    Bare ved sitt nærvær i Finnmark, utgjorde den tyske flåtestyrken, med «Tirpitz» og «Scharnhorst» i spissen, en formidabel trussel Murmanskkonvoiene. For de allierte var det livsviktig å uskadeliggjøre disse. 

    Det ble opprettet to SIS-sendere «Ida og Lyra» og disse meldte London om utseiling og detaljer fra oppankringsstedene. SIS-agentenes etterretninger, innhentet med livet som innsats, førte til senking av «Scharnhorst» og til at «Tirpitz» ble så skadet at slagskipet aldri ble kampdyktig igjen.

    SLAGSKIPENE
    Skulle Hitler lykkes med sitt angrep på Sovjetunionen var det avgjørende for ham å få stoppet Murmanskkonvoiene og flommen av forsyninger som vestmaktene tilførte sin nye allierte. Han samlet derfor en marinestyrke, med slagskipene «Tirpitz» og «Scharnhorst» i spissen, i Altafjorden. Bare ved sin tilstedeværelse i Finnmark utgjorde styrken en formidabel trussel mot de nordlige forsyningslinjer.

    Churchill beordret den tyske flåtestyrken eliminert, men Altafjorden var lite tilgjengelig på grunn av avstandene og den trange fjordens stupbratte fjellsider, som gav flåtestyrken god beskyttelse. Både for å angripe styrken, men også for å sikre konvoifarten, var Britene avhenging av etterretninger fra området Alta.

    ALTAFJORDEN
    Våren 1943 lyktes det britiske etterretningsvesen (SIS) å opprette en sender-gruppe i Porsa, ytterst i Altafjorden. Den fikk navnet «Lyra», og kunne melde når skip gikk ut fra Alta. Men informasjon som kunne gi grunnlag en angrepsoperasjon var ikke «Lyra» i stand til levere. Først da det senere lyktes å opprette SIS-stasjonen «Ida» i selve Alta, fikk de allierte de avgjørende etterretninger om flåtebasen i Kåfjord.

    I SEPTEMBER 1943 BLE SEKS MINIUBÅTER SATT INN
    Målene var «Tirpitz», «Scharnhorst» samt krysseren «Lützov». Det oppstod imidlertid store problemer og det endelige angrep ble gjennomført av bare to ubåter. Begge gikk mot «Tirpitz» og de påførte skipet så store skader at det var kampudyktig i mer enn et halvt år.

    I julen 1943 forlot «Scharnhorst» Alta for å angripe en konvoi. Dette meldte «Ida» umiddelbart til britene, som hadde gjort sine forberedelser. De lyktes også i å senke slagskipet den 26. desember nordvest av Nordkapp.

    MAN FORSØKTE NÅ Å TA «TIRPITZ» FRA LUFTEN
    I april 1944 kom en britisk flåtestyrke med bl a 3 hangarskip opp ved Sørøya, 400 km fra Alta. Skipet ble angrepet med ca 100 bombefly. 15 treff ble registrert og etter dette ble «Tirpitz» aldri kampdyktig igjen.

    Innsatsen til «Ida & Lyra» var helt avgjørende for at britene greide å eliminere trusselen fra den tyske marinestyrken. For agentene, Torstein Pedersen Råby, Halvor Opgård, Karl Rasmussen og Harry Pettersen skjedde dette med livet som innsats, der de bodde og jobbet, tett innpå både tyskere og nazivennlige nordmenn i Alta. 

    Det tok lang tid før de ble avslørt, og det skjedde først etter at de hadde fått levert sin avgjørende informasjon. Karl Rasmussen tok sitt eget liv under forhørene i Tromsø.