Angrepet av IS

– Da angrepet kom, hadde vi vært ute hele dagen og bygget forsvarsstillinger på en utpost cirka én mil unna hovedbasen. Vi hadde drevet snekkerarbeid i ørkenen, forteller majoren i dag, fire år etter våren da verden holdt pusten i kampen mot en av tidenes mest brutale terror-grupperinger.

Også i dagene i forveien hadde de deltatt i flere operasjoner. Nå var de klare for å ta kvelden.

Basen i ørkenen

Fra fjellet der utposten ligger, kan Flydal se den veldige ørkenen bre seg ut under ham. Han ser også ned på den store Al-Tanf-basen, med jordvollene rundt som skal sikre den mot angrep. Noen av soldatene hans har allerede retunert hit etter dagens snekkerarbeid.

Mens resten nå gjør seg klare til å komme etter, stiger plutselig  røykskyer opp fra basen. Noe har definitivt hendt.

 – Da oppstår det en enorm usikkerhet. Vi er ingen overmennesker, hverken offiserene eller befalet, og usikkerhet er den følelsen du sitter igjen med, forklarer Flydal om hva han tenkte de første sekundene etter at den første bomben gikk av.

Det som har skjedd, er at IS har fått tak i like uniformer, kjøretøy og våpen som den syriske opprørsgruppen nordmennene samarbeider med, som også holder til i Al-Tanf-basen. IS-krigerne kan derfor ta seg helt frem til den første kontrollposten uten å bli gjenkjent. Her skyter de trolig en av vaktene samtidig som en bilbombe går av.

Det er røyken herfra Flydal nå ser fra fjelltoppen, én mil unna. Han forstår de må komme de få medsoldatene som befinner seg på innsiden til unnsetning.

– Det tok litt tid før vi fikk opprettet sambandsforbindelse og bekreftet at det var et angrep. Vi forsto at det var kritisk for dem på innsiden, og at vi måtte komme oss tilbake dit så fort som mulig.

Starter i skumringen

At angrepet skjer på kvelden når det begynner å bli mørkt, er ikke tilfeldig. For en angriper er det en styrke, det gir et usikkerhetsmoment. Spesielt når fiende og alliert er likt utstyrt.

– Midt i mellom oss på yttersiden og de på innsiden var både IS og vår syriske gruppe. Vi måtte være svært presise i det vi gjorde, så vi ikke skjøt på vennene våre. Jeg er mektig imponert over balansen vi viste – mellom nødvendig voldsbruk for å stanse angrepet, og tilbakeholdenhet for å unngå utilsiktet skade, sier Flydal.

Her må vi stoppe opp litt. En syrisk opprørsgruppe i samarbeid med FSK? For å forstå dette må vi se på bakgrunnen for oppdraget til de norske spesialstyrkene i Syria.

Da 60 nasjoner gikk sammen for å stoppe terrororganisasjonen IS, var nettopp FSK Norges bidrag til Operation Inherent Resolve.

IS hadde hovedsakelig slått seg ned i Irak, hvor også de fleste kampene foregikk. Men de måtte også bekjempes i Syria, selv om det ikke var uproblematisk sett med politiske øyne. Her foregikk, og gjør det fremdeles, en borgerkrig som koalisjonslandene ikke skulle ta noen side, men måtte forholde seg til.

– Syria var nybrottsarbeid for oss. Forsvarets spesialstyrker har vært mange år i Afghanistan og blitt vant til operasjonsområdet der. I Syria hadde vi lite informasjonsgrunnlag som vi trenger for å være så presise i oppdragene våre som mulig.

Informasjonsgrunnlaget får de ved å drive etterretning. Å være presis handler om å ikke bruke mer makt enn nødvendig, å gjøre det enklest mulig for seg selv når operasjoner skal utføres. Og for å vite mest mulig om fienden og de områdene de skal operere i, er det lurt å ha noen som er kjent.

Tid for te og småprat

– Det finnes en rekke forskjellige grupperinger med ulike hensikter. Vi må da finne den ene som vi kan stå inne for og utføre oppdrag sammen med. De vi valgte var også godkjente av amerikanerne, og vi brukte mye tid på samtaler for å bygge en relasjon.

– De må ha tillit til at vi vil støtte dem, og vi må ha tillit til at dette er en gruppe vi kan jobbe med, forklarer Flydal.

– Jeg brukte veldig mye tid på å sitte og drikke te med ledelsen til å begynne med, sier han og humrer.

De startet med å bli kjent på det personlige plan. Lederen for opprørerne fortalte historier om hvordan IS hadde fordrevet dem fra hjemme sine. Nordmennene og syrerne blir stadig bedre kjent, tillit bygges opp, og etter hvert kan de begynne å planlegge operasjoner og daglige rutiner.

Det er disse Flydal og enhet hans nå ikke må forveksle med IS-krigere i kampene på vei inn i basen. Dette er medsoldatene deres, et forhold basert på gjensidig tillit og respekt. Vennene deres.

– Hovedoppdraget vårt var å støtte denne gruppa i operasjoner mot IS. Det var vårt lille bidrag til Operation Inherent Resolve, hvor målet var å knekke IS, sier Flydal.

Hindringer i kø

På vei videre mot basen støter de på nok et problem. En IS-lastebil har kjørt seg fast, og de mistenker at den har en bilbombe. Den står rett ved der de norske kjøretøyene må ta seg forbi. Trolig har sjåføren fortsatt til fots.

I etterkant skulle det vise seg at lastebilen hadde en bombe på størrelse med den som gikk av i regjeringskvartalet i Oslo 22. juli 2011, bare mye bedre laget. Hadde den gått av her, hadde situasjonen og trolig utfallet blitt et helt annet.

Videre innover mot muren til selve basen måtte den norske styrken tenke på en ting til – de visste det kunne ligge eksplosiver på bakken. Noen av soldatene krøp da foran kjøretøyene og sjekket etter om veibanen var trygg, mens kampene pågikk rundt dem.

– Det er en personlig risiko som et par tok på seg for at vi andre skulle komme trygt inn. Så fort de kunne godkjenne veien, tok vi oss inn i høy fart.

Endelig på innsiden kunne major Flydal puste lettet ut. Alle nordmennene var i samme bygg og i god behold.

– Jeg står sterkt imot alt hva IS står for. Men som krigere var de dyktige i det de drev med. Alt fra god planlegging til bruk av overraskelse og hurtighet i gjennomføring. Og de har en innstillig det er vanskelig å komme unna. Det er ikke respekt, men en annerkjennelse av at de er dyktige krigere, sier Flydal.

– Når du står opp mot en fiende som er innstilt på å dø i forsøket på å drepe deg, er det noe man forholder seg til, legger han til.

Et bevis på det, er når kampene er over og hvor en av taktikkene deres er å spille død helt til du kommer nær nok, for så å utløse bombevesten alle er utstyrt med.

Skuddene opphører

– Min bekymring hele veien var om vi hadde lidd noen tap. Det er veldig frustrerende å vite at gjengen din er under angrep og ikke klare å komme til unnsetning. Vi måtte bruke lang tid på å komme igjennom.

– Jeg vil virkelig fremheve innsatsen til de på innsiden. De opplevde trykkbølgen fra bilbomben, og de fikk IS på kloss hold. De klarte likevel å gjenvinne overtaket, samtidig som de koordinerte med oss på utsiden. Det var dette som reddet dagen, understreker den imponerte majoren.

Ved 06-tiden om morgenen, vel 12 timer etter at angrepet begynte, opphørte den siste skuddsalven. Til sammen 15 IS-krigere lå igjen på bakken utenfor. Den syriske gruppen som FSK samarbeidet med hadde lidd tap. Ingen nordmenn kom til skade i angrepet.

– En annen ting som imponerer meg er den innsatsen gutta gjør dagen etter angrepet. Da må det ryddes opp. Vi vet det ligger fiender rett utenfor muren med selvmordsvester og en lastebil med mye eksplosiver, men de fortsetter selv om de er veldig, veldig slitne, sier majoren fremdeles imponert.

Dette er en ryddejobb som tar lang tid. Samtidig bistår den norske styrken med evakueringen av skadde.

Etter denne natten blir samarbeidet mellom syrerne og nordmennene enda bedre.

– Vi fikk vist at vi kan slåss, og at vi står sammen om dette. Selvfølgelig ønsker vi oss ikke tap, men når det først skjedde, kom vi samlet sett styrket ut av denne hendelsen.

Tildeles Krigskorset med sverd

For våren i Syria 2017 tildeles Flydal nå Krigskorset med sverd, den høyeste utmerkelsen en norsk soldat kan få. Tildelingen skyldes måten han ledet de norske spesialstyrkene på under hele oppdraget, og for tapperhet og ledelsen under angrepet på basen.

– Jeg kommer til å gjenta til det kjedsommelige at dette er en anerkjennelse som går til hele enheten og hele Forsvarets spesialstyrker. Det er hele dette systemet som gjør at vi er i stand til å løse slike oppdrag på en god måte, sier Flydal i trygg og koronafri avstand over telefon.

Normalt ville medaljeoverrekkelsen foregått med en høytidelig seremoni på frigjørings- og veterandagen 8. mai. På grunn av restriksjoner i forbindelse med pandemien, vil overrekkelsen finne sted når smittesituasjonen tillater det.