– Jeg skal ikke legge ekstra steiner i sekken jeg skal heller ta noen ut
– Sånn er det hver mandag, sier en til Cato Pettersen en mandag i november. – Ja, det var jo storfint å få egen oppstilling på første jobbdag, det har jeg aldri fått før svarer den ny sjefssjersanten i Forsvarets sanitet.
Det er mandag morgen i november. Dagens første punkt på kalenderen til Cato Pettersen er oppstillingen etter Forsvarets minnedag.
Når man søker opp Cato Pettersen får du to resultater. Det ene er «Pappa kom i fallskjerm til fødselen» i VG, og det andre er Cato Pettersen «hopper» til Forsvarets sanitet i Forsvarets forum.
Kanskje har du også sett Cato i Kompani Lauritzen som hoppmester hvor han lærer deltakerne å hoppe i fallskjerm. Cato har 29 år som spesialjeger i Forsvarets spesialstyrker og med hobby fallskjermhopping så har det blitt rundt 6200 hopp.
– Jeg tror nok jeg har flest hopp av de som fortsatt tjenestegjør i Norge. Selv om det har blitt lite hopping de siste årene, så har nok de gamle kollegene litt igjen før de tar meg igjen, smiler den 57 år gamle sjefssersjant på sitt nye kontor på Sessvollmoen.
– Jeg hopper jo ikke for at jeg er en sånn adrenalinjunkie, jeg liker å mestre noe og forstå hvordan ting fungerer i detaljer og nitidig prosedyretrening. Da forstår man når man skal hoppe og når man ikke skal hoppe.
– Jeg hopper jo ikke for at jeg er en sånn adrenalinjunkie, jeg liker å mestre noe og forstå hvordan ting fungerer i detaljer og nitidigprosedyre trening. Da forstår man når man skal hoppe og når man ikke skal hoppe.
Dag to og tre som sjefssersjant blir en bratt læringskurve, hvor et titalls personer fra sivile etater, de nordiske landene, USA og Storbritannia er samlet på Sessvollmoen. De er der for å diskutere og se hvilke utfordringer og muligheter som finnes innenfor sanitet i Norden.
I mengden med offiserer fra ulike land som ser på det store kartet over Norden, stikker Cato seg lite frem og kommer ikke med så mange meninger til diskusjonen. Men han følger nøye med.
– Jeg liker ofte å tenke på ordtaket «Grundighet gir trygghet», til Hærens jegerskole, som var mitt første møte med Forsvaret. Det er et godt ordtak mener jeg
Bak Petter Iversen, sjef for Forsvarets sanitet, sitter Cato. Han er sjefens nærmeste rådgiver og samarbeidspartner. Men mens Petter er brigader og offiserer, er Cato i spesialistsøylen og skal kunne faget og løse oppdrag på en praktisk måte. Noe som også Cato har sine tanker om.
I det store møterommet sitter sjefene og sjefssersjantene i Sanitetsregimentet. Mye av tiden de første ukene blir det mange møter for å bli kjent med Forsvarets sanitet.
– Mottakelsen jeg har fått har vært helt super. Jeg føler meg velkommen og jeg er veldig motivert for jobben og å bli kjent med alle menneskene og de ulike fagfeltene i FSAN.
Karatekompis ble til en karriere i Forsvaret.
– Når jeg skulle ha førstegangstjeneste på 80-tallet måtte jo alle inn. Jeg hadde hørt fra en kompis som jeg trente karate med, som var et år eldre, at Hærens jegerskole var det tøffe, så da søkte jeg meg dit. På den tiden skulle jo alt være så hemmelig, men vi så jo noen som gikk rundt i annen uniform og trente på en annen måte gjennom året. Så da jeg begynte å nærme meg ferdig med førstegangstjenesten, kom befalet og lurte på om jeg kunne tenke meg å stille på spesialjegeropptaket. Kompisen min hadde jo gjort det året før og kommet inn, så jeg sa ja og kom meg gjennom opptaket. Slik ble starten på forsvarskarrieren for Oslo-gutten fra ring 1.
– Så når FSK skulle flytte fra Trandum til Rena i 1997 flyttet vi også. Det ble 18 år på Rena, før familien flyttet tilbake til Oslo og Grünerløkka.
Der bor Cato sammen med kone og tre barn som ikke er barn lengre, som han sier. Han har også en lidenskap for kaffe.
– Jeg er helt avhengig av kaffe, så det er gramvekt og hele pakka hver morgen, og etter jobb blir det en dobbel espresso. Derfor er det jo fint å bo på Grünerløkka.
– Jeg skjønner jo at det sikkert kan være rart for noen at de velger en øverste OR fra en annen våpenart enn det jeg skal jobbe med. Det virker som om folk er glad for at jeg kommer, og det gjør meg veldig motivert. Faget er jo nytt og jeg trodde jeg hadde litt kontroll på hva FSAN driver med, men der bommet jeg en del. Men når man kommer forbi faget, så er jo mekanismene mye det samme. Fordi folk er folk.
Alltid et skritt bak sjefen
På kontordøra henger en stor OR- distinksjon. Som sjefssersjant og sersjantmajor er han den øverste i OR søylen i FSAN. Forrige stillingen til Cato de siste seks månedene har vært i Tyskland som sjefssjersant for den britisk-ledede donasjonssenteret for Ukraina (IDCC/SAGU). Nå er det en ny hverdag i Forsvarets sanitet innen et fagfelt han ikke har jobbet så mye med før.
– Jeg er ikke her for å putte ekstra steiner i ryggsekken til folk. Jeg skal heller prøve å ta ut steiner av ryggsekken deres. For at ting skal gå lettere. Det er med militære avdelinger eller en arbeidsplass, de samme tingene som det er i et forhold. Det er kommunikasjon som er greia. Snakker man sammen, så kan man løse veldig mye. Før det blir for store problemer.
