Inntrykk fra en «covidleir»
Da koronaviruset traff Garnisonen i Sør-Varanger rett etter påske, måtte avdelingen ta ekstra grep for å opprettholde stridsevnen. Ett av tiltakene var å flytte deler av bataljonen ut av kasernene og inn i kohortsvise teltleirer.
Etter nesten to uker i telt har soldatene på Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) blitt vant til en ny normal hverdag, der arbeidsdagen begynner omtrent idet de trer ut av teltåpningen.
Under følger en situasjonsrapport fra vår egen skribent som besøkte den ganske unike leiren i Finnmark tidligere denne måneden.
En reléstasjon er etablert i solsteiken. Smilet på vår mann her trenger ingen ytterligere kommentar. 
Sambandstroppens teltleir. Selvfølgelig på en skytebane. Man er jo militær, må vite. 
Sambandstroppen holder til for seg selv på en skytebane. Det sier seg nesten selv at standplass da må gjøres om til et improvisert klasserom.
For utenforstående høres det kanskje både rart og kjipt ut å måtte bo i telt på senvinteren når en varm kaserne bare er noen hundre meter unna. Jeg som har vandret blant teltene og truffet soldater i skytefeltet på GSV, lurer på hvorfor de gidder å flytte tilbake til leiren.
Det er i alle fall inntrykket etter å ha tilbrakt en liten uke med soldatene rundt omkring på Høybuktmoen i Sør-Varanger.
Viruset presser på portene
Bakgrunnen er kjent for mange. En leir og en avdeling, på sitt vis et fort som har holdt stand mot den usynlige virusfienden gjennom hele pandemiperioden, fikk plutselig to tilfeller av covidsmitte innenfor barrikadene.
For å gjøre en lang og god historie kort: Solid planlegging for slike eventualiteter, gode rutiner, og påfølgende kloke handlinger ved soldaters tilbakekomst etter påskepermisjon fikset problemet.
En del av løsningen: Avstand mellom folk. Få de aktuelle troppene ut av leiren og inn i kohortsvise telt-kvartér. Som planlagt, så gjort. Fra påskeperm og rett ut i felt.
Tung sekk, bare føtter
Slikt må dokumenteres, så sammen med fotograf Joakim bar det ut av leir for å ta en titt.
Noen av de første vi treffer på, er en gjeng som sitter i veikanten. Noen med bare føtter. Alle med store smil, selv om ikke bildet i denne teksten bygger opp under sannhetsgehalten i akkurat det.
Laget viser seg å være fra sanitetstroppen. Fysisk fostring med stor sekk en tirsdag morgen. De bygger form, styrke, hardførhet. Kombatante soldater som skal ta seg av de som i en gitt situasjon har tatt ei kule. Akkurat nå observerer vi tær som luftes i en velfortjent pause.
Et par hundre meter lengre bort instruerer en patruljefører sine soldater. Rett ved teltleiren der kohorten hans holder til i. Med rolig stemme forteller han om dagens gjøren og laden. Soldatene følger konsentrert med.
På veien som går forbi, ser vi en gjeng som skal ut og skyte med nærpanservåpenet M-72.
21 millimeter innlegg for de spesielt interesserte. Soldater hvorav de fleste skal ut på grensa til Russland om et par måneders tid. Også de kommer gående fra sine ringe boliger; lagstelt. Lett feltantrekk på overkroppen under stridsvesten. Finnmark er på sitt værmessige beste.
Skyting fra bil
Selv om koronaviruset er i umiddelbar nærhet, må våpenferdighetene vedlikeholdes. Det smeller fra skytebaner både her og der. Geværtroppen i Kampstøttekompaniet ligger nede og prøver stillingen på en bane. På en annen bane er det trentroppen som holder til. Også de delt inn i mindre kohorter, selv om akkurat disse bor inne i leiren.
Denne dagen skal de skyte på oppdukkende mål fra laste- og beltevogn under fart. Litt vind, javel, men ikke mer enn at instruktørene er lett kledd, og solbriller på alle er et «krav». De som måtte tro at sjåførene i trentroppen bare driver med, nettopp, sjåførting, de må herved tro om igjen. Hver eneste soldat skal kunne slåss når det kreves.
Pølser, ild og bevegelse
I solsteiken, bakom høyden ved befalsmessa, finner vi deler av ingeniørtroppen på GSV. Noen godt innsmurt i solkrem. Andre ikke fullt så godt beskyttet, men samtlige med smilet på plass foran pølsebålet de har fyrt opp i lunsjen.
Neste økts agenda er å «ta grop». I makkerpar skal de bevege seg rykkvis frem mot en motstander som skyter på dem, mens de skyter tilbake. På kroppen har de sensorer som forteller om de selv blir truffet eller ikke.
Effektiv og god soldattrening der hver enkelt får umiddelbar tilbakemelding på hvor godt de bruker terrenget og mikrolendet, og om de treffer på sine skudd. De vi tok bilder av? Andpustne kan de berette at de traff, og unngikk selv å bli truffet.
Så kom infanteriværet
Alt godt har jo en ende. Godværet som har gjort tilværelsen ute i felt behagelig og farvet vinterblek soldathud er borte. Byttet ut med sur vind og akkurat nok våte dråper til at det kan lønne seg å dra ei hette over hodet. I hvert fall når det skal spises lunsj under åpen himmel. Infanterivær. Skytebanetjeneste krever tidvis en viss grad av hardførhet. I hvert fall når man befinner seg i Finnmark. Tett sammen, bøyd over det som er en lunken, men god pastarett, inntas lunsjen. Blodsukkeret holdes oppe og sulten på avstand før nok ei økt med skyting.
Gjennomgangstonen fra de som ikke bodde inne i leiren denne lange uka var at «med det været som har vært, hvem vil ikke bo ute»? Vel, med vind og vått som denne torsdagen, kanskje like greit at innflytting for de fleste bare var et døgn unna.