Er du trent for krig eller skytebane?

Heimevernet har ikke tildelt mye ammunisjon til skyting, og vi har ikke så god tid som vi kunne ønske på opplæring. Derfor må skyteutdanning i Heimevernet gi soldatene best mulig ferdigheter med de rammefaktorene vi har.

Målgruppen vår er soldater med variert tjenesteerfaring. Noen har vært i HV i mange år, noen er akkurat overført fra førstegangstjeneste og noen er innkalt mange år etter de var ferdige med førstegangstjenesten. Noen driver med skyting på fritiden og er drevne skyttere mens andre har ikke tatt i et våpen siden forrige årlig trening.

For å kunne drive effektiv læring, trenger vi gode instruktører som forstår hvordan de formidler kunnskap og kan utfordre de forskjellige forutsetningene soldatene har. For å få til dette, må instruktørene forstå hva de må gjøre og hvorfor.

Er det å følge skytterrekkene i stigende rekkefølge den mest effektive løsningen? Hvis en tropp får 122 skudd per soldat, skal man da kjøre alle skyttere igjennom samme «skytebane-mølle»?  Det er jo enkelt, man starter på samme tabell hvert år og alle skyter det samme. For å drive med dette trenger man ikke å være en god instruktør. Det holder å formidle skytebanekommandoer, noe som alle kan få til. Men hva med å legge opp til progresjon som står i stil med det skytterne klarer å få til?

Det at soldatene skal forstå hvorfor, er kjernen i Forsvarets grunnsyn på ledelse. Derfor er det viktig at instruktørene klarer å formidle hvorfor vi driver skyteutdanning. I tillegg må vi stille spørsmålet: hvorfor utdanner jeg skytterne slik jeg gjør?

Vi må også se på Forsvarets pedagogiske grunnsyn, hvor det står at vi skal drive utdanning opp mot det soldaten kan møte av situasjoner senere. Er det da riktig å ligge på linje i grusen og skyte fem skudd i eget rolig tempo, legge seg ned i dekkstilling og bli liggende etterpå? Eller bør vi legge til rette for at soldaten bytter magasin når hun eller han skyter tomt og orienterer seg? Burde vi la soldatene gå med et ladd våpen hele tiden på skytebanen da de kanskje gjør det om de skal løse oppdrag? Våpenregel nummer 1 er jo at man alltid skal behandle våpenet som om det er ladd.

Heimevernets våpenskole holder skyteinstruktørkurs med fokus på instruktøren. Her får elevene grunnleggende trening i skyteteknikk samtidig som de får øve seg i rollen som instruktør på skytebanen. Elevene på dette kurset har også variert bakgrunn, noe som gjør at man får relevant trening som instruktør og trent på den rollen man skal ha i områdene. I tillegg brukes noe av tiden på tilbakemelding til den enkelte elev, slik at de drar fra kurset med en verktøykasse full av virkemidler for å oppnå god læring hos egne skyttere.

En viktig ting vi må få til er å knytte det vi gjør på skytebanen sammen med det oppdraget som skal løses. Mange ganger gjør vi skytebanetjenesten til noe spesielt som gjør at folk behandler våpenet helt annerledes på skytebanen enn det de gjør når de driver stridsteknikk. Det er veldig enkelt å være skytter på en skytebane hvor alle skal gjøre alt samtidig, det er til og med noen som sier når det er lov til å skyte. Men denne personen har man ikke når man er ute på vaktpost eller patrulje. Et våpen er ikke farlig selv om det er skarp ammunisjon i det, men det er farlig når noen behandler det uten å vite hva man gjør.

Derfor er det viktig at vi på skytebanen og der vi driver stridsteknikk har samme «regler» for håndtering av våpen. Det er de samme våpenreglene som gjelder uansett hva vi holder på med. Skyteutdanning gjør vi for at vi skal treffe når vi holder på med stridsteknikk.