Omsorg da det sto om livet

– Da jeg selv ble kreftsyk, så virket det i en periode som soldatene i Heron hadde satt opp en rulleringstjeneste. Jeg fikk jevnlig telefoner fra medsoldater. Hver uke var det en eller annen som ringte meg og spurte meg hvordan det gikk og viste omsorg. Det betydde så mye – og jeg sitter her nå halvveis med tårer i øyene – for det var merkelig. Omsorgen kom fra plasser jeg kanskje ikke trodde den skulle komme fra. Og da betydde den så utrolig mye mer.

Sterk historie

Dette er historien om Per-Inge, presse- og informasjonsbefal i innsatsstyrke Heron i Sør-Hålogaland heimevernsdistrikt 14 (HV-14). Til daglig litt som mange av oss andre. Han har to gutter på tre og seks år med sin samboer, skilt fra et tidligere forhold, pappatrener for 6-åringen og med full jobb i Bodø kommune hvor han har ansvar for kommunes sosiale medier. 

Og han er glad i kaffe. Men Per-Inge har også en historie å fortelle som veldig få har opplevd. Samtidig en historie å fortelle om sterkt kameratskap i Heimevernet og hvordan det mange ganger føles som å «komme hjem» når han drar på øvelse.

HV-karrieren startet i 1998. Per-Inge skjønte fort at han ikke var skapt for å være geværmann 3 i laget. 

– Jeg sto med AG-3en i hånda og tenkte: Skal jeg gjøre dette de neste 20 årene? 

Med sin helsefaglige bakgrunn startet han heller på kursrekka i HV med en rekke sanitetskurs og lederskapskurs og endte opp som sanitetsbefal i Bodø HV-område. Men fordi han alltid hadde fotoapparatet med seg på øvelse, ble han raskt plukket ut til å bli presse- og informasjonsbefal. Først i HV-14, før innsatsstyrken Heron ønsket hans tjenester for å bedre rekrutteringen.

– Jeg tror du trives med den jobben.

Per-Inge smiler.

Majas historie

Han er halvveis i kaffekoppen nå. En kopp fylt til midtpunktet vil av noen betraktes som halvfull, mens andre vil se den som halvtom. Per-Inge er av typen som ser koppen som halvfull, men den troen på livet fikk seg en alvorlig knekk i romjulen 2003.

– Da Maja var tre år gammel fikk vi beskjed om at hun hadde barnekreft. En type kreft som heter Nevroblastom. Det er en solid svulst som kan komme hvor som helst i kroppen, forklarer Per-Inge.

Det var starten på en beinhard kamp mot kreften i ett og et halvt år. Operasjoner, cellegiftkurer og stråling. Legene trodde de hadde vunnet kampen, men så kom et nytt tilbakeslag.

– Vi var i Tromsø på universitetssykehuset (UNN) og skulle ha siste avslutningskontroll på selve behandlingen. Da hadde Maja vært der hele uken og vi hadde fått svar på at alt var fint og flott. Under siste samtale med behandlende lege så ringte telefonen hans. Jeg tenkte ikke noe mer over det, men legen avsluttet telefonsamtalen og sa med alvorlig stemme: «Per-Inge, vi må snakke».

– Hva gjør man da?

– Jeg googlet, svarer Per-Inge kjapt.

Denne typen hjernesvulst er utrolig sjeldent. I Norge skjer det statistisk en gang hvert 15. år. Ingen barn i Norge hadde overlevd denne type sykdom. En lege fortalte at forventet levetid var tre til seks måneder.

– Vi ble tipset om et kreftsykehus på Manhattan i New York. De hadde på dette tidspunktet et medisinsk prøveprosjekt for slike svulster. Flere barn hadde fått medisin med veldig gode resultater, sier Per-Inge. 

Papparollen

Men de dro først til Tromsø igjen. Maja ble operert i hjernen og operasjonen var heldigvis vellykket. Men Maja trengte fortsatt behandling. 

– Jeg husker ennå at jeg og eks-kona satt og ventet på at nevrokirurgen skulle komme til oss etter operasjonen. Der satt jeg som far og var helt knust.

– Hva f.... skulle jeg gjøre?

De fikk etter hvert plass på det amerikanske sykehuset og den norske stat betalte regningen. I november 2010 var Maja barn nummer 40 i verden som fikk denne behandlingen. Det ble tre turer til USA og hun ble faktisk fri for kreft i hjernen takket være dette prøveprosjektet.

– Gjennom hele perioden med Maja sin sykdom var HV og Forsvaret helt fantastisk. Jeg så på HV som et fristed. Der kunne jeg være han Per-Inge og soldat, og ikke nødvendigvis bare pappa til et alvorlig sykt barn, sier Bodø-væringen.

Tilbakefall

Sommeren 2012 var familien på Rikshospitalet i Oslo og Maja fikk en ny medisin. Den hadde en fantastisk effekt som gjorde at hun var sykdomsfri i tre og halvt år. Helt til hun fikk et nytt tilbakefall senhøsten 2015. 

– Da skjønte jeg fort at dette ikke ville gå bra. Det var noen få behandlingsalternativ som ble utredet, men vi fikk til slutt beskjed om at det ikke var mer behandling som kunne gjøre henne frisk igjen. 

Per-Inge ser ned i gulvet. Det er tøft å tenke tilbake til den tunge tiden. Han har ikke rørt kaffekoppen på en stund. 

– Jeg trenger en pause. Jeg henter mer kaffe. Vil du ha mer?

– Ja, takk.

Per-Inges historie

Da man kanskje ikke trodde at livet ville by på mer faenskap, så var det nettopp det som skjedde med Per-Inge. Under et frilansoppdrag som fotograf på en festival i Bodø i mars 2020, fikk han kraftige magesmerter. 

– Jeg synes ikke verden er urettferdig for min del. Antyder man urettferdighet, så betyr det at det er noen som har påvirkning på det som skjer.

Magesmertene viste seg etter hvert å være testikkelkreft. 

– Sannheten er at da jeg fikk stilt kreftdiagnosen, var jeg så glad at jeg begynte å gråte.

– Glad for en kreftdiagnose? Det må du forklare nærmere.

– Etter mange undersøkelser fikk jeg vite at smertene skyldtes enten testikkelkreft eller en mye verre krefttype. Jeg ble da sikker på at dette var leverkreft. Jeg hadde googlet akkurat så mye at jeg visste at prognosen var at jeg mest sannsynlig ville være død i løpet av seks måneder. Da legene til slutt sa at de hadde noe alvorlig å fortelle meg, men avslørte at det «bare» var testikkelkreft så visste jeg at sjansen gikk fra seks måneder igjen å leve til 90 prosents sannsynlighet for å overleve. Så jeg begynte å gråte av glede.

I Majas fotspor

I likhet med Maja endte Per-Inge opp på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø for å få cellegiftbehandling. 

– Det var første gangen på mange år jeg var på UNN igjen etter Maja hadde vært der. Å gå i hennes fotspor på sykehuset, det var skikkelig steintøft.

På UNN fikk Per-Inge vite at han hadde en langt fremkommet kreftsykdom, med spredning til buken, lymfeknuter, lungene og skjelettet. Selve hovedsvulsten i magen var like stor som en stor melkekartong.

– Testiklene hadde jeg ikke lenger levende kreft i fordi jeg antakelig hadde gått så lang tid med kreft i dem uten å sjekke meg. Det var tidlige tegn som jeg overså, som for eksempel smerter der nede i mange år, sier Per-Inge, mens han holder et fast grep rundt kaffekoppen med begge hendene.

Han nærmest roper:

– Moralen her er: HAR DU VONDT I PUNGEN, KOM DEG TIL LEGEN OG SJEKK DEG!

Forskjellige reaksjoner

– Hvor tidlig fikk dine kollegaer i Heimevernet vite at du hadde kreft?

– Jeg informerte sjef og nestkommanderende i Heron allerede i utredningsfasen. Jeg har alltid syntes det har vært viktig å informere mine ledere, både militært og sivilt. Det er naturlig for meg å fortelle at jeg er syk fordi jeg mener det da er enklere å få en forståelse for det.

– Hvordan reagerte de på nyheten?

– Styrkesjef for Heron da var major Frank Henneman. Vi hadde jevnlig kontakt gjennom hele perioden jeg var syk. Det har vært litt artig hvor forskjellige mine nærmeste kollegaer i Forsvaret har reagert. Noen har vært veldig lei seg, mens andre har reagerte veldig annerledes, smiler Per-Inge. 

Han husker spesielt tilbakemeldingen fra en kollega. 

– Da jeg fortalte om kreften ble han satt helt ut og visste ikke hva han skulle si. Han tenkte seg om før han sa: «Slapp av, jeg skal komme i begravelsen din». I utgangspunktet en helt horribel ting å si, men det var hans måte å si at han var glad i meg og dette skulle vi få til. Det var akkurat det jeg trengte der og da. Det var så deilig at en person sa dette i stedet for den vanlige kommentaren om at dette skal gå bra, sier Per-Inge. 

En annen som Per-Inge vil trekke fram er Bengt Henriksen, sjefen for HV-14. 

– Jeg har jobbet tett med han i mange sammenhenger som presse- og informasjonsbefal de siste årene. Jeg har satt veldig stor pris på at han tok seg tid til å sende meldinger og bry seg. Både med Maja og min egen sykdom. Derfor var det særdeles stas å få hederscoin fra han nylig.

Også tidligere innsatsstyrkesjef Eivind Kroken har vært til stor støtte for Per-Inge.

Omtanke

Har omsorgen fra HV-kollegaer kommet overraskende på deg?

– Ja, uten tvil. Veldig ofte tenker man på menn og soldater som «bare sint og bare farlig». Her var det bare omsorg. Det å få komme tilbake på første øvelse etter jeg selv hadde vært syk, og også etter Maja døde – måten jeg ble tatt imot på gjorde noe med meg. Den respekten jeg fikk fra Forsvaret. Og den kulturen som er i Heron. Helt utrolig.

– Mens jeg lå der på sykehuset i Tromsø hadde jeg en enorm lyst på hamburger. Under en sms-utveksling med innsatsstyrkesjefen spurte han om det var noe jeg trengte. Jeg svarte hamburger. To timer senere sto det en fyr med hamburger i døra. En troppssjef i Heron, som bodde i Tromsø, kom med blomster og vikingburger til meg. Det er ikke ofte jeg sliter med å kunne prate og jeg begynte å gråte. 

Skulle på HV-øvelse igjen

Da han lå kreftsyk, var en av Per-Inges viktigste målsettinger at han skulle tilbake på HV-øvelse. På det sykeste hadde han dager der han gikk bare 600 skritt i løpet av en hel dag. 

– Jeg lå mest bare i ro på sykehuset. Da jeg ble bedre, gjorde jeg en del grep med egen helse for å kunne være med ut på øvelse og være i fysisk i stand til det. Det ble et viktig mål og rett og slett være i fysisk stand til å være med på øvelser. Det ble en motivator der og da, men også en motivator etter jeg kom hjem fra sykehuset, forklarer Per-Inge.

– Du ble frisk igjen og du kom deg til slutt på øvelse. Hvordan var det?

– På den første øvelsen var jeg veldig spent på hvordan min egen form kom til å være. I tillegg var dette midt under pandemien. Men da jeg kom til Drevjamoen hadde de lagt alt til rette for meg. Jeg slapp blant annet å sove i telt. Jeg tror aldri jeg har drukket så mye kaffe på en øvelse. Over alt var det noen som visste at jeg var syk og alle ville vite hvordan det gikk med meg. Jeg følte meg rett og slett overøst med kjærlighet – mannekjærlighet om man kan si det, smiler han.

Optimist igjen

– Alt går tilbake på den enorme omsorgen jeg har følt i fra mine medsoldater i Heron. Jeg har ingen erfaring fra internasjonale operasjoner, men vil jo tro at denne type omsorg eksisterer i slike avdelinger.

Koppen til Per-Inge er tom for kaffe. Han føler seg også ganske tom etter å ha snakket om de tunge årene han har lagt bak seg. Men nå velger han igjen å være optimist for framtiden og se på koppen som halvfull og ikke som halvtom.

– Hvordan går det med deg nå?

Han setter kaffekoppen på bordet og smiler.

– Nå er jeg ferdigbehandlet og har hatt fire kontroller, med en årskontroll i sommer, og en ny kontroll nå nylig. Alt ser veldig bra ut. Det er ei tøff behandling jeg har fått, men det jeg har fått av bivirkninger er håndterbart. Jeg er i opptrening og ser fram til mange år sammen med mine gode kollegaer i Heimevernet.

Per-Inge reiser seg fra stolen. Han er rak i ryggen nå: