Skarpskytternes mor
Som 47-åring og med ei rifle nesten like lang som seg selv skiller hun seg fra de andre på kurset.
Saken er fra heimevernsblad nr. 2 2023
Aldersmessig kunne hun ha vært mammaen til flere av de andre, men til gjengjeld har hun over 20 års erfaring og risset sin første stripe på kolben for lenge siden.
I Trøndelag får ukrainske soldater lagførerkurs og opptrening innen sanitet og skarpskyting. «Veterok» er en av dem.
– Jeg har vært i militæret i 22 år, og krigen er ikke ny. Siden 2014, da Russland annekterte Krim, har vi vært i krig. Jeg var deployert og deltok i det som ble omtalt som anti terror-operasjoner, men det var krig. Det var en planlagt krig fra Russland mot Ukraina. Sakte, men sikkert tok de ytterkanter av Ukraina før de jobbet seg innover, beskriver hun.
Før 2018 fikk ikke kvinner ha operative stillinger. «Veterok» har vært skarpskytter siden den gang, og før det jobbet hun blant annet med samband.
Lang vei
Med en far som nå er en pensjonert oberst, ble hun født inn i en militær familie. Hun var helt siden barndommen interessert i presisjonsskyting, men det er et vanskelig miljø å komme inn i.
– Så fort kvinner fikk ta den typen kurs, meldte jeg meg på. På den tiden var jeg 42 år gammel og da tok jeg et tre måneder langt kurs. Det var meg og mange 20 år gamle gutter som var en utfordring i seg selv, sier hun og ler.
Det første innrisset i kolben fikk hun derimot før kurset. Med god hjelp fra makkerne ble hun en bedre skytter. Etter den gang har det blitt flere innriss.
– Jeg vet at hvis jeg ikke treffer, så kan fienden treffe meg og makkeren min i stedet. Det er meg eller han.
«Veterok»
Instruktøren kommer med tilbakemelding på posisjonen hun har valgt
Indre motivasjon
– Motivasjonen min er ikke diplomer og medaljer. Motivasjonen min er kunnskap, trening og erfaring, og det er det jeg får her. Vi må gjøre alt vi kan for å bringe fred og rettferdighet til Ukraina, forklarer hun.
Erfaringene hun gjør seg på kurset gleder hun seg til å dele med sine medsoldater i Ukraina.
– I Ukraina har vi ikke luksusen til å øve med så mye ammunisjon som vi gjør her. Den blir prioritert til fronten så den kan brukes mot fienden. Her får vi mengdetrening. Jo mer vi får øvd på skyting, jo bedre jobb kan vi gjøre senere.
– Før jeg kom hit var jeg stasjonert nært Kyiv og før det i Bahkmut. Jeg har også vært i Donetsk- og Luhansk-regionen, legger hun til.
Skyt eller bli skutt
Det høres kanskje brutalt ut, men det er krigens sannhet.
– Når jeg sikter på fienden gjør jeg jobben min. Jeg ser det ikke som et menneske, men målet for jobben min som jeg må treffe. Jeg vet at hvis jeg ikke treffer, så kan fienden treffe meg og makkeren min i stedet. Det er meg eller han, forklarer hun med en alvorlig tone.
– Jeg har mistet mange venner som er både yngre og eldre enn meg. Jeg vil ikke at deres offer skal være forgjeves, men et offer for frihet. Derfor er jeg takknemlig for at vi får komme hit og trene slik at vi får kunnskapen og ferdighetene vi trenger for å bringe fred og frihet til Ukraina, legger hun til.
– Når jeg sikter på fienden gjør jeg jobben min. Jeg ser det ikke som et menneske, men målet for jobben min som jeg må treffe.
Familien i Ukraina
Tilbake i Ukraina har «Veterok» familie som hun gleder seg til å møte igjen.
– Jeg har en sønn, en datter og foreldrene mine. Sønnen min studerer ved militærakademiet og datteren min studerer medisin. Helt i starten av krigen ble akademiet der sønnen min studerer sendt ut for å beskytte hovedstaden Kyiv. Da var jeg veldig bekymret. Heldigvis ble de sendt tilbake til skolen da Kyiv ble beskyttet av andre avdelinger, beskriver hun.
– Jeg håper krigen er over før sønnen min er ferdig på skolen, så han slipper å oppleve det jeg har gjort, avslutter hun.
