Takker instruktørene
«Alexander» er svært takknemlig for den utdanningen instruktørene fra Heimevernet gir de ukrainske mennene i Storbritannia. Det er mye å lære på kort tid, innrømmer han.
Saken er fra heimevernsblad nr. 1 2023
For bare ett år siden arbeidet familiefaren på gulvet i en fabrikk som produserer elektriske produkter hjemme i Ukraina. Så kom krigen; plutselig og overveldende. Deretter kom beskjeden fra ukrainske myndigheter om at ingen menn mellom 18 og 60 år fikk forlate landet. Mange kvinner, barn og eldre flyktet og måtte ta et hastig farvel uten å vite om eller når de fikk se sine igjen.
– Jeg husker jeg tenkte – nå er det min tur, det er på tide å gjøre noe, erindrer Alexander.
42-åringen er skjeggete, synlig sliten og røyker tett, men ter seg på en skøyeraktig måte som kjennetegner mange av de godt voksne mennene i denne kontingenten. Humoren og latteren sitter løst til tross for alvoret som ligger foran dem. Akkurat nå er det pause i undervisningen og han går med på å snakke kort med oss så lenge han får være anonym.
Jobber hardt
De ukrainske mennene som ble værende igjen etter invasjonen forventes å ty til våpen for å forsvare hjemlandet, men mange har liten eller ingen militær erfaring. Noen har aldri tatt i et skytevåpen, men et fåtall er tross alt heldige. De sendes til Storbritannia for å få grunnleggende militær trening. Og nå er Alexander her. De neste fem ukene skal han trenes opp av norske heimevernssoldater sammen med 200 av sine landsmenn.
– De norske instruktørene imponerer oss. Vi får mye nyttig informasjon og de jobber hardt for at vi skal få den beste treningen vi kan få. Det er vi veldig takknemlige for, sier han.
– Treningsdagene kan være intense og lange.
"Alexander"
– Ja det kan de, men det varierer veldig. Jeg er innstilt på å jobbe hardt for å lære mest mulig, forteller han.
Og på leksjonene er det lett å se at alle tar det på alvor. Når vi besøker styrken i felt er det leksjoner i hvordan oppdage miner og å drive minesøk. Undervisningen foregår på engelsk via tolker som følger styrken overalt.
Alexander vet han reiser tilbake til et land der utfallet av krigen fremdeles er usikkert. Ukraina trenger all hjelp de kan få for å kunne stå imot. Men Alexanders motivasjon er urokkelig. Han skal hjem å kjempe.
– Jeg håper jeg kan være til nytte for landet mitt. Jeg skal i hvert fall gjøre min lille del og alt som står i min makt for å få en slutt på denne krigen.
Lærer fort
De norske instruktørene følger ukrainerne tett hver dag og lærer dem også å kjenne som mennesker. «Simen» er imponert over hvor mye læring de klarer å ta til seg på så kort tid.
– Det som kjennetegner alle jeg har møtt er at de er veldig motiverte for å bli bedre og for å lære. Det kan ikke sammenlignes med noen andre soldater jeg har jobbet med. Og derfor lærer de også veldig fort, selv om mange ikke har erfaring i det hele tatt. De er soldater når de er ferdige her. De er her for å lære, og når ting er nytt feiler man også. Det er en del av læringen, men de blir derfor veldig opprørte over å gjøre feil. De vet hva en feil hadde betydd om det var alvor, sier Simen.
