24. februar – dagen som endret alt
Torsdag 24. februar 2022 dro «Aleksandr» på jobb. Det var siste gang han så barna sine. Den siste tiden har han fått opptrening av norske soldater og nå er han klar for å hjelpe sine brødre og søstre å ta landet sitt tilbake.
Rett før invasjonen levde «Aleksandr» et helt vanlig liv som møbelsnekker sammen med familien sin i Severodonetsk. Aleksandr hadde hus, jobb og planer for framtiden. Livet var godt.
– Jeg hadde akkurat kjøpt meg hytte, og barna mine planla fremtiden sin. Den eldste datteren min skulle begynne på universitetet, og min eldste sønn skulle utdanne seg til å bli mekaniker. Det var et rolig og fredelig liv, og alle sammen la vi planer for fremtiden.
De planene ble brutalt revet bort da russerne krysset grensen til Ukraina. For mens de la planer for hvordan livet skulle utvikle seg for den lille familien, la nabolandet helt andre planer for fremtiden.
Den siste telefonsamtalen «Aleksandr» hadde med familien, glemmer han aldri.
– Jeg ble oppringt av en venn som sa at krigen hadde startet. Jeg dro en rask tur ned på jobb for å se om alt sto bra til der. Mens jeg var på jobb begynte artilleriangrepet. Da ringte jeg familien min og sa at de måtte komme seg vekk.
«Aleksandr» kom seg unna før russerne tok kontroll over byen, det gjorde ikke familien hans. Han får ikke tak i dem.
– Siden det har jeg ikke snakket med dem, men jeg har hørt fra andre at de hadde det bra.
Helt siden invasjonen har han prøvd å få kontakt med familien sin, men selv nå, ett år etter, vet han ikke hvor de er.
– Fienden vår legger ikke til rette for at vi skal kunne ha kontakt, så det er kun gjennom andre jeg har fått høre om dem. Det siste jeg hørte, var at de fortsatt var i Severodonetsk. Det er over ett år siden jeg hadde kontakt med familien min.
Det rører «Aleksandr» å snakke om dem som står han nærmest, det kjæreste han har.
«Jeg vil vinne krigen, og kaste fienden ut av landet vårt. Hvilken annen motivasjon trenger man egentlig? De kommer for å drepe oss og vårt folk.»
«Aleksandr», ukranisk soldat
Fra den okkuperte byen har det kommet dårlige nyheter.
– Jeg har fått høre at huset mitt ble truffet av artillerigranater og er helt ødelagt. Jeg har ikke et hjem å komme tilbake til når krigen er over.
Da familien havnet under okkupasjon, bestemte «Aleksandr» seg raskt for å hjelpe medborgere.
– Sammen med et tysk nødhjelpsbidrag, fikk jeg være med på å evakuere flere familier. Både eldre og familier med barn. Den siste familien jeg var med å evakuere, var en småbarnsfamilie i april 2022.
Etter den evakueringen dro han videre østover til sin søster som hadde flyktet til Poltava oblast. Der bestemte han seg for at nå var tiden inne.
– Jeg dro til et inntakskontor og meldte meg frivillig til å kjempe for landet mitt, sier «Aleksandr».
Men bakgrunnen hans og fødestedet kom i veien for ham.
– Jeg fikk ikke melde meg til innsats første gangen jeg var der. Jeg er født i Russland og ble redd for at de ikke skulle se forbi mine røtter. Frykten var at de bare skulle se meg som en russer, og ikke se den motivasjonen jeg har inni meg til å kjempe for mitt land. Jeg er glad for at de tok meg inn nå, og at jeg får stå sammen med mine brødre og kjempe for det vi har kjært.
«Aleksandr» forteller at hans største motivasjon er å se familien sin igjen.
– Hvilken annen motivasjon trenger man egentlig?, spør han og fortsetter:
– De kommer for å drepe oss og vårt folk. Som voksen mann kan jeg ikke bare stå og se på det. Jeg vil vinne krigen, og kaste fienden ut av landet vårt. Krigen stopper på vår grense. Vi kommer ikke til å gå inn i Russland for å hevne oss.
«Jeg har fått høre at huset mitt ble truffet av artillerigranater og er helt ødelagt.»
«Aleksandr»
Han er tydelig på at han vil så langt frem mot fronten som mulig.
– Etter treningen her håper jeg at de sender oss rett til fronten, så vi kan kaste fienden ut av landet vårt så fort som mulig.
Stemmen blir hardere hver gang han snakker om det som skjer i hjemlandet.
– Det er få soldater langs fronten. Det slåss og dør 20-åringer ved fronten. De som har livet foran seg, burde leve livet som andre 20-åringer i Europa, ikke kjempe for livet sitt på denne måten. Jeg er 50 år og har ingenting å tape. Ja, det er en floskel, men jeg er blitt hjemløs og har ingenting å frykte. Jeg er ikke redd for å dø.
Etter krigen kommer det til å ta lang tid å returnere til hverdagen.
– Min generasjon og generasjoner etter oss kommer til å bruke lang tid på å bygge landet opp igjen. Verden kommer til å se hvordan Ukraina ser ut. Det er så mye som er borte. Folk kommer til å ha mareritt om dette i mange år.
– Mitt største ønske er å returnere tilbake til byen min og bygge opp huset mitt igjen. Jeg vil leve videre med familien min. Jeg har et sterkt ønske om å få barnebarn og få oppleve at de vokser opp.
– Kommer Ukraina noen gang til å få et godt forhold til Russland igjen?
– Den yngre generasjonen, som mine barn, kommer til å vokse opp. Tror du de vil respektere Russland? Hva med de yngre barna som opplever krigen? Jeg frykter de kommer til å hate Russland.
