Ukrainsk soldat: «Jeg er ikke redd»
I silregn og tett tåke trener ukrainere på å grave stillinger, under oppsyn av norske instruktører. Operasjon «Interflex» er i gang. På fem uker skal elektrikere, lærere og IT-eksperter forvandles til bakkesoldater, og sendes rett til den ukrainske fronten.
– Jeg har aldri møtt så motiverte soldater. De stiller kun relevante spørsmål. Og de har mange av dem, sier en av de norske instruktørene som trener ukrainerne.
Vi befinner oss på landsbygda nord i Storbritannia, rett ved en militærbase. Midt mellom beitende sauer og pittoreske gårdshus i mur har de ukrainske soldatene satt opp en midlertidig leir i et lite skogholt. De er i gang med sin første feltøvelse. Akkurat nå lærer de å grave stillinger, for å kunne beskytte seg mot artilleriangrep.
Se video fra oppdraget her:
Du må akseptere informasjonskapselen for YouTube for å kunne se dette innholdet
Fra historielærer til soldat i frontlinjen
I løpet av fem uker skal drøyt 200 ukrainske historielærere, småbrukere, elektrikere og IT-eksperter bli forvandlet til kampsoldater. Klare til å sendes til frontlinjen.
De utgjør en sammensatt gruppe mennesker, med et aldersspenn fra 20 til 50 år. Noen har ingen forsvarserfaring, andre har avtjent verneplikt i det ukrainske forsvaret. Det ukrainske befalet har kamperfaring fra før.
– Vi har alt fra folk som var drosjesjåfører for to uker siden, til de som har kamperfaring fra helt tilbake til 2014, forteller sjefen for de norske instruktørene i Storbritannia, Ole Morten Kirkemo.
Skal styrke den ukrainske utholdenheten
De ukrainske soldatene trenes av om lag 70 norske instruktører, som kommer fra det som kalles Hærens hurtige reaksjonsstyrke, fra Telemark bataljon i Brigade Nord. Hele det norske bidraget ledes av Heimevernet. Den norske innsatsen er en del av en større operasjon som kalles «Interflex» og er kommet i stand på et britisk initiativ.
Flere land deltar i opplæringen i tillegg til Storbritannia og Norge. Både instruktører fra de andre nordiske landene deltar, men også fra blant andre Canada og New Zealand.
Hensikten er å styrke det ukrainske forsvarets utholdenhet og bidra til styrkeoppbygging. I høst skal 10 000 soldater læres opp. Neste år er målet å trene opp ytterligere 19 000. Da tar instruktører fra Heimevernet over den norske delen av opplæringen.
– Sterkt å møte ukrainere som kjemper for livet
Torsdag var sjef for Heimevernet, generalmajor Elisabeth Michelsen, på besøk hos de norske instruktørene.
– Det å bidra til at ukrainerne både har overlevelsesevne, og evne til å kjempe mot og til slutt vinne krigen, det føles meningsfullt, sier hun.
Hun ser fellestrekk mellom hvordan ukrainerne kjemper, og hvordan HV-strukturen i Norge er bygget opp.
– Systemet til det ukrainske forsvaret er bygget opp med territoriale styrker, lik det norske Heimevernet, i tillegg til de andre styrkene de har. Gjennom krigen i Ukraina har vi fått bekreftet betydningen av territorielle styrker som er landsdekkende, har lokalkunnskap og kjenner folk, og kan kjempe og beskytte der de bor, sier hun og forteller også at hun har latt seg bevege av møter med de ukrainske soldatene:
– Det føles veldig sterkt å møte de ukrainske soldatene som vi vet kjemper for livet sitt. Dette er folk som du vet har et stort og viktig oppdrag foran seg. Det er viktig at vi gjennom trening her gir dem et best mulig grunnlag for å kjempe en kamp som er viktig, ikke bare for Ukraina, men også for resten av den vestlige verden.
Noe av det de må lære seg er å ikke lage lyd eller spre lys når de er ute nattestid. Derfor bruker de farget lys i hodelyktene.
Røyking er ikke smart når det mørkner, sigarettgloen synes så godt. De ukrainske soldatene tar et siste trekk for kvelden idet de siste restene av dagslys svinner.
Selv om lyset svinner, graver de stillinger. De utnytter tiden så bra de kan.
Jobber i mediebransjen til vanlig
«McGregor» er en av dem som kjenner på vekten av dette oppdraget. Han jobber i mediebransjen til vanlig. Er et sted midt tjueårene. Han kommer fra en by vest i Ukraina. Han har gjennomført vernepliktsåret i det ukrainske forsvaret, men aldri deltatt i kamphandlinger. Før det ble krig i landet hans.
– Før jeg vervet meg til Hæren, jobbet jeg som frivillig og donerte penger til Hæren. Mange mennesker i Ukraina gjør det, forteller han.
Nå er han i Storbritannia for å lære å bli soldat. Natten har han tilbragt i en skyttergrav med en presenning over hodet.
«McGregor» snakker lavt, men bestemt. Han gjentar at han er takknemlig for både utstyr og opplæring, og at han er bestemt på å utnytte oppholdet i Storbritannia til det fulle.
Han trekker fram erfaringsutvekslingen mellom de ukrainske og de norske instruktørene som særlig utbytterike:
– De diskuterer sammen og deler det de kommer frem til med oss.
– Vi skal bruke alt det vi lærer her når vi vender tilbake til Ukraina. Vi skal slåss for vår uavhengighet og kaste ut okkupantene, sier «McGregor».
Komprimert rekruttopplegg
«McGregor» har sammen med de andre ukrainske soldatene allerede vist god framgang. De er snart ferdige med den første av de fem ukene.
I løpet av den tiden skal de gjennom alt det en norsk rekrutt går gjennom i løpet av hele rekruttperioden:
– Vi har tilpasset et britisk treningsopplegg som vi har kombinert med det norske rekruttopplegget, og så komprimert, forteller Lars, som er nestkommanderende for de norske instruktørene.
De skal gjennom krigens folkerett og grunnleggende våpenbehandling. De skal lære å kamuflere seg selv, oppdage mål, og være ute i felt over tid.
– Vi skal gi kunnskap nok for å kunne overleve selv, og ta ut fienden. Det de lærer her, skal passe med det de om kort tid skal møte i Ukraina, sier Lars.
Én treningsdag unnagjort er én dag nærmere krig
Lars forteller at undervisningsopplegget byr på en krevende balansegang. Ukrainerne skal lære seg å takle stress og press, men de må også ha krefter nok til å kunne motta læring. Det kalles belastningsregulering.
– Gjør vi en feil med opplegget her, så betyr det at flere folk dør senere. Vi må treffe på nivået på treningen, sier han, og forteller at instruktørene ofte minner hverandre på at én undervisningsdag unnagjort, også betyr én dag nærmere krig.
At krigen nærmer seg, vet også «McGregor» godt. Om drøyt fire uker skal han til fronten. Som bakkesoldat. Men han er ikke redd:
– Jeg er ikke redd, for jeg har en grunn for å delta i krigen. Mine venner og familie lider på grunn av den, og jeg har også opplevd at venner har dødd. Jeg vil ikke at de skal lide mer, og jeg vil at vi skal leve i et fritt og uavhengig Ukraina, som før.
