Sto med ladet våpen – klar til å forsvare sykehuset mot Taliban
Via meldinger får personellet på det norske feltsykehuset vite at en stor folkemasse er på vei mot dem. Hvem som kommer, aner de ikke.
Ida Kristine Stokkvin Vihovde (31) var på jobb inne på feltsykehuset i Kabul da alarmen som varslet «ground attack» ble utløst. Sammen med nærmere 60 andre av blant annet norsk og amerikansk sanitetspersonell, samlet de seg rutinemessig i midten av bygget. De får ordre om å forberede seg på å beskytte sykehuset.
– «Lad våpen», det var en ganske spesiell beskjed å få, forteller hun bare noen få dager etter å ha kommet trygt hjem til Norge.
«Listepersonen»
15. mars i år dro 31-åringen til Kabul for å tjenestegjøre som HR-ansvarlig på det multinasjonale feltsykehuset inne på Hamid Karzai internasjonale lufthavn. Sykehuset er under norsk ledelse, og Ida Kristine er «Listepersonen». Den som ser til at avdelingene har oppdaterte lister om hvem som er på sykehuset til enhver tid. At det er riktige personer som er klarert til å være i leiren. Sånne ting. Mye papirarbeid, men en viktig funksjon i driften av sykehuset.
Og som alt annet personell som tjenestegjør for Forsvaret på slike utenlandsoppdrag, har også Ida Kristine gjennomført grunnleggende soldatutdanning. Hun er sersjant 1. klasse.
Siden NATO-styrkene med amerikanerne i spissen startet uttrekningen av egne styrker, hadde de fulgt med på nyhetene og sett den overraskende hurtige fremrykkingen til Taliban over hele Afghanistan.
Da det hele begynte
Fra en stille og rolig tjeneste med kun én til tre pasienter i uka, endret stemningen seg helt. De ble mer «påskudd», som det heter på forsvarsspråket – mer fokuserte.
– En morgen vi våknet, fikk vi vite at de sto utenfor Kabul. Plutselig dagen etter var de inne i byen, og dagen etter det var de ved flyplassen, forteller hun.
– Det var da det startet.
Nå sto de bokstavelig talt og ventet på Taliban.
– Hele sykehuset ventet på hva som skulle skje. Meldinger kom inn om at 500 mennesker hadde tatt seg gjennom porten til flyplassen, og da står vi midt i sykehuset og aner ikke hva hvem som står på utsiden. Bare at det er en masse mennesker som kommer mot oss, ikke at de er sivile, forteller hun.
Etter hvert som situasjonen kom under kontroll, startet norske spesialstyrker å hente ut personer med norsk tilknytning for evakuering ut av Kabul. Bakgården til sykehuset hvor de ansatte hadde slappet av med bål og tullprat, var nå blitt en flyktningeleir. Over 300 personer ble sluset gjennom området hver dag. Det ble sykehusets jobb å drifte det hele med mat, toalettfasiliteter, og å gi flyktningene et sted å sove og få pleie. Det ble opprettet et eget barnehjem for foreldreløse fra 0 til 18 år.
– Det kom stadig nye folk. Idet vi sendte 200 ut, sto det 100 nye og ventet på å få komme inn. Det var påfyll hele tiden, forteller Ida Kristine.
Og så, ikke før ting var kommet under kontroll, går to bomber av rett utenfor flyplassen.
Listene må vente
Sterkt sårede soldater, sivile, kvinner og barn, kommer nå inn på sykehuset. Rollen som HR-ansvarlig har plutselig blitt bare en liten del av arbeidsoppgavene til Ida Kristine.
– Oppgaven med å se til at alt personell var til stede gikk fort over til å bli medic. Det var behov for alt der ute.
Medic er det samme som sanitetspersonell.
– Jeg startet med å vaske bårer med mye blod, så husker jeg at jeg behandlet en ung, og passet på en med splintskader i ryggen. Vi leverte ut tepper, og passet samtidig på at våre egne folk tok vare på egen sikkerhet.
Først når hun har tid til å løfte blikket, ser hun hvor kaotisk det er. Det er blod overalt, som i en film.
– Og som om ikke det var nok, kom det inn en gravid kvinne med rier. Der står vi og tar imot døde og såret personell, så har vi selvfølgelig også en fødsel, sier hun og må le litt.
Etter et hektisk døgn var alle pasientene evakuerte, og sykehuset på ny klart til å ta imot flere.
Dette er det de trener på
Det blir plutselig noen rolige dager hvor de ansatte bruker tid sammen og tar vare på hverandre. 30. august går de aller siste flyene hjem til Norge. Ida Kristine er med på det nest siste.
På spørsmål om det frister til gjentakelse, kommer svaret kjapt.
– Ja, det gjør faktisk det. Det er veldig givende, og det vi opplevde er det vi trener til. Jeg har kanskje ikke så mye soldattjeneste til daglig, men stabsarbeidet må også gjøres, enten det er i Irak eller Mali eller andre steder. Å skifte beite gjør meg ingenting.
– Gi meg noen år, så kan jeg dra ut igjen.
