Etterretning: Fra puslespill til prognoser
To av årets bøker behandler etterretningens vilkår under den kalde krigen og i dag.
– Etterretning er i bunn og grunn beslutningsstøtte. Jo mer du vet om en potensiell motstander, jo bedre beslutninger, sier Tom Røseth. Derfor vil en stat søke å skaffe seg så mye informasjon som mulig om andre stater, og da særlig konkurrenter.
De siste årene har vi sett flere etterretningssaker mellom Norge og Russland som har nådd mediene. I Frode Berg-saken arresterte russiske myndigheter en norsk statsborger for spionasje på Russland. Norske myndigheter har på sin side tatt i bruk kraftige diplomatiske uttrykk etter hackingen av Stortinget, som de mener at Russland står bak.
Men hva er egentlig etterretning, og hvordan foregår den? Reaksjonene er ofte sterke når et land avslører etterretningsaktivitet mot seg, men betyr det at etterretning kun skaper konflikt?
Førsteamanuensis Tom Røseth arbeider ved Stabsskolen og professor Sven G. Holtsmark ved Institutt for forsvarsstudier, begge avdelinger ved Forsvarets høgskole. De står bak to bokutgivelser som belyser fenomenet fra ulike vinkler.
Røseth er en av redaktørene av Intelligence Relations in the 21st Century. Holtsmark står i samarbeid med russiske akademikere bak den andre boka, Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge 1952–1967.
Etterretning og spionasje
De som forsker på fagfeltet er ikke alltid enige hvordan man definerer «etterretning». Det kommer blant annet fram i Intelligence Relations, hvor forfatterne har ulike perspektiver, for eksempel om innhenting av åpen informasjon kan betegnes som etterretning.
Etterretning i vid definisjon går ut på å hente inn ulike former åpen og hemmelig informasjon om et lands militære forhold, men også om politiske beslutningsprosesser og økonomi og næringsliv. Til forskjell fra for eksempel forskningsorganisasjoner, som publiserer sine metoder, kilder og funn, holder etterretningsorganisasjoner kildene og metodene sine skjult.
Spionasje er en av metodene som blir brukt for å skaffe informasjon. Det skjer ved at en person eller en organisasjon i hemmelighet forsøker å hente inn informasjon som motparten ønsker å holde skjult. Spionasje er ofte en ulovlig aktivitet i den staten spionasjen rettes mot, for eksempel ved at noen utleverer hemmeligstemplede opplysninger. I staten som står bak etterretningen eller spionasjen, vil virksomheten være lovlig. Slik er det for eksempel i Norge.
Sovjetisk aktivitet mot den norske venstresiden under den kalde krigen
Etterretningens vilkår endrer seg i takt med teknologiutviklingen og den internasjonale politiske situasjonen. Samtidig har etterretning til alle tider handlet om staters evne til å kjenne sine omgivelser og vurdere kilders pålitelighet, enten de er menneskelige eller digitale.
Sovjetunionen arbeidet for eksempel aktivt med å samle informasjon om norske politiske beslutninger gjennom hyppig kontakt med venstresiden i norsk politikk, uten at det nødvendigvis innebar ulovlig aktivitet, som spionasje.
– Det er ingen entydige eksempler på spionasje i min bok, sier Sven G. Holtsmark. Det er heller ikke å forvente, etter som materialet ikke er hentet fra arkivet til en etterretningsorganisasjon:
– Men det er flere eksempler på alvorlige tillitsbrudd og overtredelse av elementære regler innad i et parti eller et politisk miljø.

Et konkret eksempel er politikeren Knut Løfsnes. Han var med på å danne Sosialistisk Folkeparti og var partiets leder i årene 1961–69.
– Jeg er overbevist om at det ville vært ødeleggende for både for ham og partiet hvis detaljene i hans samtaler med øst-tyske og sovjetiske myndigheter var blitt kjent. Mange visste eller ante at noe foregikk, men hvis det vi vet nå var blitt kjent, ville han vært politisk død. Det samme gjaldt nok for flere.
Likevel, fundamental illojalitet og tillitsbrudd er ikke nødvendigvis det samme som lovbrudd. Det er her Holtsmark mener det ofte oppstår en misforståelse:
– Spionens syn på sin egen rolle er egentlig irrelevant, og det er veldig menneskelig å rasjonalisere sine motiver hvis man har gjort noe galt. Det avgjørende er om du bryter loven.
Til tross for ivrig fotarbeid klarte ikke sovjetiske myndigheter å skaffe kilder med tilgang til viktige beslutninger i norsk samfunnsliv. Deres venstreradikale kontakter befant seg ofte på utsiden av de viktige beslutningene i norsk politikk. Det forstod og frustrerte russerne, noe som kommer fram i de detaljerte, avgraderte rapportene til Moskva.
Men det dreide seg om gråsoner, og ifølge Holtsmark vet vi i dag at de lyktes bedre i tilfeller der begge parter i spillet nok var klar over at det dreide seg om spionasje.
Om boken
-
En dokumentasjon
Redaktører: Sven G. Holtsmark, Aleksej A. Komarov og Mikhail Ju. Prozumensjtsjikov
Orkana forlag
ISBN13 9788281043633
Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge 1952–1967 er en kildesamling fra den kalde krigen som spenner over perioder av både helspenning og avspenning mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen.
Boken er kommet til etter at russiske myndigheter avgraderte samlinger i arkivet etter sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet.
Fra puslespill til prognoser
– Etterretningsarbeid under den kalde krigen kan sammenliknes med puslespill. Det handlet om å lete etter de manglende brikkene på de riktige stedene, for eksempel fakta om fiendens våpensystemer og kapasiteter, sier Tom Røseth.
– Nye trusler er kommet til siden den tid, og verden er mer flyktig, med mer usikkerhet. Det er mer krevende å finne svarene på det som skjer. De som arbeider med etterretning må være raske og ha evne til å se framover: Hvilken strategi har Putin for det amerikanske presidentvalget? Det er ikke et spørsmål du enkelt kan få svar på. Man er avhengig av dyktige analytikere med god magefølelse som har kunnskap om historien og utviklingen og som våger å ta et standpunkt.
Betyr det at man interesserer seg for langt flere aktører enn før?
– I gamle dager var vestlig etterretning – i det minste den europeiske – strengt tatt bare interessert i én aktør, og det var Sovjetunionen, sier Sven G. Holtsmark.
– Man var ikke engang særlig interessert i de andre Warszawapakt-landene. Nå er aktørbildet mye mer omfattende. Jeg antar at virksomheten rettet mot Russland minner om den under den kalde krigen, selv om konteksten nok har endret seg. Man har jo for eksempel fått sosiale medier.
Røseth er enig: – Vi har fortsatt klassiske, statlige aktører, hvor puslespillet fortsatt gjelder, for eksempel i vårt forhold til Russland.
Etterretning enklere før?
– Fordi det var færre aktører, ser man også gjerne forholdene som enklere før. Men at det skulle være større frykt og mer usikkerhet i dag enn under den kalde krigen, forstår jeg ikke, sier Sven G. Holtsmark.
Mange har glemt den overhengende atomtrusselen og alle stedfortrederkrigene under den kalde krigen, tror både han og Røseth.
Stedfortrederkrig er en krig som utkjempes på vegne av en stat som selv ikke deltar i krigshandlingene.
– Det er også lett å glemme omfanget av terroren i Europa i 1970- og 1980-årene, om enn av en helt annen type og med en annen bakgrunn enn i dag, sier Holtsmark.
– Samtidig er verdenssituasjonen mer kompleks enn før – ta for eksempel Kina inn i Russlandligningen, supplerer Røseth.
Flere stater flekser med musklene, og det er nødvendig for etterretningstjenestene å følge med på flere aktører samtidig. Så ja, situasjonsbildet er annerledes enn under den kalde krigen, mener han:
– I dag har du i tillegg cybertrusler, internasjonale operasjoner og kriser, covid-19 og andre faktorer og aktører, som gjør at etterretningstjenester må snu seg raskt rundt i sine vurderinger.
Etterretning som samarbeid og tillitsskapende virksomhet
Den moderne terroren er kanskje det enkeltfenomenet som har bidratt mest til etterretningssamarbeid over hele verden.
Etterretningen lever i en del tilfeller etter regelen «dine fienders fiender er dine venner». Akkurat på terrorområdet skjer det derfor samarbeid mellom stater som i andre tilfeller er konkurrenter og spionerer på hverandre, noe som kan skape en del etiske dilemmaer rundt metodebruk. Det gjelder kanskje særlig samarbeid med land i Midtøsten og Asia.
– Likevel kan du være nødt til å samarbeide for å sikre deg, sier Røseth.
– Amerikanerne har for eksempel ved et par anledninger tipset russerne om forestående terrorangrep, for eksempel av en celle tilknyttet Den islamske staten (IS) i St. Petersburg i 2017. Det ble avverget.
– Men dette er et forholdsvis nytt fenomen, som følger av de nye truslene, skyter Holtsmark inn.
Etterretningen som korrektiv og positiv funksjon
Etterretning ses ofte på som en eskalerende aktivitet som øker mistilliten mellom stater. Men den kan også spille en konstruktiv rolle, mener forskerne.
– Etterretning kan for eksempel være en korreksjon mot egen statsleder, sier Tom Røseth.
– Enten gjennom solid etterretning som direkte påvirker politikkutformingen eller ved at etterretning indirekte påvirker via andre maktfunksjoner. Se for eksempel på konflikten mellom etterretningstjenestene i USA og presidenten. Upopulære vurderinger blir ignorert eller motarbeidet av en president som mener at etterretningen er politisert.

– Når det gjelder spørsmålet om russisk innblanding i amerikanske valgprosesser, sier resultatene fra etterretningstjenestene noe annet enn det den stående administrasjonen hevder, og det oppstår uenighet. Tjenestene offentliggjør avgraderte vurderinger og blir innkalt til høringer i kongressen som igjen korrigerer administrasjonens politikk. I ytterste konsekvens får du anonyme varslere som roper opp i media om feil utført av administrasjonen. Under foredrag holdt av amerikanske etterretningstjenester for studenter kom det i høst frem at de var svært frustrerte over at deres vurderinger ikke ble tatt hensyn til. Det vekker bekymring, sier Røseth.
– Jeg nevner i boken at etterretning også kan være stabiliserende. God kunnskap om ens motstandere kan minske muligheten for misforståelser og feilvurderinger. Ofte er etterretning underlagt en «gentlemen’s agreement» mellom konkurrerende stater. Aktiviteten blir akseptert, så lenge den ikke fører til alvorlige tillitsbrudd og blir en offentlig sak. Slik var det i alle fall inntil nylig. De senere årene har en shame-and-blame-taktikk blitt mer vanlig, hvor en tydelig sier hvem som står bak.
Etterretning kan faktisk ha en positiv funksjon i forholdet til staten det spioneres mot, og historien har flere eksempler. Blant annet forteller boken The Spy and the Traitor om Oleg Gordievskij som var en KGB-tjenestemann som arbeidet som dobbeltagent for Storbritannias MI6 og som hoppet av til vesten.
– Han foret britene med informasjon om den sovjetiske bekymringen over et mulig vestlig førsteangrep. Denne informasjonen delte britene med amerikanerne og ga dermed Thatcher og Reagan muligheten til å ta disse hensynene med inn i sin politikk, forteller Røseth.
Om boken
-
Deling av informasjon og etterretning
Redaktører: Tom Røseth og John Michael Weaver
Palgrave Macmillian, 2020
ISBN 978-3-030-34004-9
Utgangspunktet til Intelligence Relations in the 21st Century er at verden og internasjonale relasjoner har blitt mer sammensatt etter den kalde krigen, og at teknologiutvikling og globalisering fører til stadig større kompleksitet.
I dette miljøet, argumenterer forfatterne, er deling av informasjon og etterretning essensielt for å forhindre internasjonal terrorisme, organisert kriminalitet og cyberkriminalitet.
Internasjonale avtaler påvirker hva som er etterretning
Etterretning kan også endre karakter fra hemmelig til åpen innhenting av informasjon, etter hvert som den internasjonale situasjonen endrer seg.
– Tidligere var overflyvninger og fotografering over andre lands territorium ulovlig, og førte blant annet til nedskytinger, blant annet av et U2-fly dypt inne i Sovjetunionen i 1960, sier Tom Røseth.
Etter den kalde krigen ble det framforhandlet en internasjonal avtale om åpent luftrom, «Open Skies». Avtalen trådte i kraft i 2002 og gir avtalens medlemmer mulighet til å samle inn informasjon om de andre medlemmenes militære styrker og aktiviteter, gjennom fotografering fra luftrom og satellitter. Med avtalen på plass, endret mye seg:
– Open skies er et eksempel på at man kommer overens om at noe som tidligere ble sett på som spionasje, ikke lenger er det. Det er bare en mental endring. Det som var ulovlig innhenting, ble en tillitssak gjennom avtaler, sier Røseth.
Er dette et eksempel på noe som tidligere var spionasje, men fordi det nå skjer åpent, er etterretning?
– Ja, det kan du si. Det er ingen skjult aktivitet lenger, men bildene fra overflyvningene i Open skies-samarbeidet inneholder råinformasjon som har etterretningsverdi.
– Det at ting går fra å være ulovlig til å bli lovlig virksomhet, er jo kjent også fra andre sider av jussen, legger Sven G. Holtsmark til.
– Jussen er helt sentral. En overflyvning som går utenom avtalen er ulovlig og dermed spionasje. Når den blir regulert gjennom internasjonale avtaler, går den over til å bli en lovlig aktivitet.
– Feil vil gjøres
Den liberale tonen i internasjonal politikk er de siste årene blitt byttet ut med et barskere stemmeleie og et høyere konfliktnivå – i det minste utad. Vil det si at vi vil se en økning i «avsløringer» i årene som kommer?
– Det ligger i etterretningens natur at feil vil gjøres, eller at aktiviteten blir avdekt, noe som medfører risiko for de involverte med tilhørende politiske og bilaterale konsekvenser, sier Tom Røseth.
– Det er viktig at etterretningsarbeidet er profesjonelt utført, at det ikke bryter nasjonal lovgivning og har legitimitet hos politikere og i befolkningen. Under slike forhold vil det være akseptabelt å tråkke feil eller at aktivitet blir "blåst", noe som vil skje igjen.