Noe meningsfylt i det meningsløse
Les Marie Brudevolds skildring fra da hun besøkte operasjon Interflex: – Du som er instruktør, du er knusende klar over alvoret. At det du lærer bort kan bety forskjellen mellom liv og død for hver enkelt soldat. Noen er ikke eldre enn datteren din på 19 år. Andre like gammel som deg selv.
Saken er fra heimevernsblad nr. 2 2023
Jeg husker nøyaktig hvor jeg var 11. september 2001 da flyene krasjet inn i World Trade Center, og hva jeg gjorde fredag 22. juli 2011 da terroren rammet Norge.
Og morgenen den 24. februar 2022.
I 2001 var jeg 11 år gammel og hjemme hos bestevenninna mi da NRK-programmet «Etter skoletid» ble avbrutt av en ekstra nyhetssending. I 2011 var jeg 21 og i Luftforsvaret. Jeg husker jeg satt på rommet mitt på Rygge, hørte helikoptrene starte opp utenfor og kastet et blikk mot uniformen som hang på skapet.
«Er det nå det skjer?»
Marie Brudevold jobber sivilt som kommunikasjonssjef i Gjensidige og i Heimevernet er hun kommunikasjonsspesialist. I tillegg har hun drevet bloggen «Supermarie» i en årrekke, der hun skildrer hverdagen, både sivilt og i grønt.
I 2022 var jeg 32 år og sivil, men fortsatt militær. Etter å ha vekket samboeren min med de grusomme nyhetene, ble jeg sittende på hjemmekontoret og tankene gikk til uniformen igjen.
«Det er krig i Europa, er det nå det skjer?»
Den morgenen ble verden forandret – igjen. Jeg klarte ikke å konsentrere meg på jobb, og jeg var ikke den eneste. Kollegaer skrev det samme i Teams-chatten. En bekymret venninne skrev til meg at hun var oppriktig redd for krig, og lurte på om jeg hadde hørt noe fra Forsvaret, om jeg hadde fått beskjed om å gjøre meg klar. Jeg beroliget etter beste evne, men følte på en indre uro selv.
Nabolandet vårt har gått til angrep på Ukraina, hva skjer nå? Og hvordan påvirker det oss?
Det har alltid vært krig i verden, men i min levetid; ikke så nærme, ikke i denne skalaen. Nyhetsbildet de første dagene etter invasjonen tvang meg tilbake til de refleksjonene jeg måtte gjøre før jeg dro i militæret i utgangspunktet, før det ble allmenn verneplikt.
De tankene jeg måtte gjennom før jeg signerte villighetserklæringen og faktisk ble soldat:
Hva innebærer det egentlig å bære den tittelen og det norske flagget på skulderen? Hva tenker jeg om rollen som soldat, og har jeg det som skal til for å, i ytterste konsekvens, ta liv? Hva er jeg villig til å ofre for landet mitt?
Det er refleksjoner jeg har vært privilegert nok til å ikke aktivt måtte forholde meg til på en god stund, misforstå meg rett: Når vi har vår årlige trening vet jeg nøyaktig hva vi øver på, og hvorfor. Men det er noe som skjer når det ikke lenger bare er en øvelse. Når krigen bryter ut «i nabolaget», og du tenker at det like gjerne kunne vært oss, det kunne vært meg. Det har i mitt hode vært en ganske fjern tanke – frem til nå. Kall meg gjerne naiv.
Men – det er nettopp dette utenkelige vi øver for. Alvoret preget også den første årlige treningen jeg var på etter at Russland gikk til angrep på Ukraina.
Leksjonene og treningen hadde fått en ny takt, ny tone. Den klassiske skytebanetreningen ble byttet ut med øvelser på situasjoner i bygg, klarering av områder – mye mer realistisk og tettere opp mot det vi vil oppleve dersom det utenkelige skulle skje.
For hvor ofte i en krig har du muligheten til å stå rett opp og ned på en åpen plass og sikte, puste og justere deg frem til en innertier?
Marie Brudevold
Enorm vilje
24. februar 2022 kom krigens realitet et hakk nærmere, både mentalt og geografisk. Og enda nærmere nå når mennesker du kjenner; kamerater og kollegaer, blir sendt til England for å trene opp ukrainske soldater. Nei, stryk det – «blir sendt» er det siste de blir, faktisk. De melder seg – helt frivillig, med et stort behov og et sterkt ønske om å gjøre noe. De slipper det de måtte ha i hendene, om så det er en PC-mus, en hammer, et prospekt eller matteprøver klare til å bli rettet, og drar.
I all elendighet er det noe vakkert med det at helt vanlige folk, med mer eller mindre militær erfaring, velger å sette sitt eget liv på pause og kommer sammen for å gjøre en ekstraordinær innsats for å hjelpe andre helt vanlige folk med mer eller mindre militær erfaring. Folk akkurat som oss selv, med vanlige yrker og vanlige liv, som nå har blitt revet opp med røttene av krigens brutalitet. Selv om mange av dem vervet seg frivillig, har de blitt tvunget til å bli soldater.
Da HV gikk ut med sin første rekrutteringskampanje var det en enorm interesse for å bli instruktør. En overveldende vilje til å bidra, til å gjøre noe meningsfylt i det meningsløse. Det engasjementet i seg selv gir meg frysninger.
Men aldri har hårene på armene mine reist seg mer enn det de gjorde da jeg selv dro til England for å se dette engasjementet utspille seg i praksis.
Marie Brudevold
Inntrykkene jeg sitter igjen med kan egentlig ikke beskrives med ord, men jeg skal prøve.
Sett deg inn i situasjonen
Se for deg at du er på årlig trening. En som strekker seg utover de seks eller ni dagene du vanligvis blir kalt ut til. For denne treningen er ikke som vanlig, den er livsviktig – bokstavelig talt. Det er den siste treningen du skal gjennom før det er alvor. Det er din siste sjanse til å terpe på teknikk, driller, skyting og andre soldatferdigheter – før ditt neste stopp er frontlinjen.
Det er nå det skjer; du skal ut og kjempe for landet ditt, med flagget på skuldra.
Og alt du har er de knappe ukene du har fått tildelt for å bli så god som du rekker å bli. Glem ENDEX og hjemreise til familie, venner og fredagstaco – etter siste våpenpuss i fredelige omgivelser venter krig og elendighet.
Hver morgen før treningen begynner står du sammen med medsoldatene dine og holder ett minutts stillhet for de falne, for hjemme er det mange som har falt allerede. Av nære, kjære, venner og kjente. Det å få tunge beskjeder hjemmefra er en del av hverdagen mens du samtidig prøver å bli den beste soldaten du kan bli.
Lære deg mest mulig, gjøre det riktig og kjeften du får fra instruktørene er en gave – for du vet at de vil ditt beste, de også. De vet like godt som deg hva som står på spill, og takknemligheten din for dem er nesten like stor som motivasjonen og kampviljen. Pauser har du verken lyst på eller tid til, til det er tiden for dyrebar. Men den går like nådeløst som alltid, og når det siste kornet i timeglasset har falt ned er det ikke mer du kan gjøre.
Det er nå det skjer.
Og du som er instruktør, du er knusende klar over alvoret. At det du lærer bort kan bety forskjellen mellom liv og død for hver enkelt soldat du har foran deg. Noen er ikke eldre enn datteren din på 19 år. Andre like gammel som deg selv, få over førti.
Alle med ulik erfaring, noen har vært ved fronten før – andre har knapt rørt et våpen. Noen i toppform, andre med fysiske utfordringer. Det er din oppgave å gi dem alle de beste forutsetningene du er i stand til å gi på den korte tiden dere har sammen. Lære dem det du kan, slik at de har en bedre sjanse til å overleve i kampen for sitt eget land – lengst mulig.
Du gjør ditt aller, aller beste innenfor tidsrammen du har fått:
Viser, korrigerer, skryter, motiverer, kjefter om du må. Dagene er lange, intense og slitsomme, men alt som står i hodet ditt er å komme gjennom alt. Få dem opp på et nivå du kan leve med.
Marie Brudevold
For etter endt trening kan du reise hjem til ditt vanlige liv, det kan ikke soldatene. Når tiden er ute er det krig neste for disse ansiktene du har møtt hver morgen i flere uker, de du har spist med, ledd med og enten du ville eller ei – knyttet et bånd med. Hørt historiene til. Du må sende dem av gårde, vitende om hva som venter dem. Uviss om hvilken skjebne de møter. Du har gjort alt du kunne, nå er det opp til dem å bruke det de har lært. Og alt du kan gjøre er å håpe at de klarer seg.
Selv om krigen i seg selv er meningsløs, er ordet «meningsfylt» det som gikk igjen mest blant de norske instruktørene jeg snakket med i England. Noen av dem hadde vært ute før i både én, to og flere internasjonale operasjoner, men ingenting kunne sammenlignes med dette oppdraget. Det å trene opp ukrainske soldater på terskelen til krig, er det mest meningsfulle de hadde vært med på – og trolig noensinne kommer til å være med på.
Skyttergravstrening med røyk og granater, vise hvordan de sikrer og tar seg inn i bygninger, og hva de bør og ikke bør gjøre i ulike situasjoner de trolig kommer til å havne i. Og så vet de at all innsatsen de legger ned kommer direkte til nytte om bare få uker.
Noen av de norske instruktørene hadde hørt historiene til de ukrainske soldatene og utvekslet ord på hverandres språk. Mange holdt litt avstand for å gjøre avreisen og det mentale aspektet ved oppdraget noe lettere. Ukrainerne er ganske like oss både i lynne, humor og væremåte. Det er noe av det som gjør oppdraget så nært og spesielt.
Til tross for at mange sa det ville bli tungt å sende fra seg soldatene når de vet hva som venter dem, hadde flere et ønske om å gjøre det igjen. Bidra med det de kan i denne krigen. Dra tilbake til England, fortsette å overføre sin kunnskap, kompetanse og militære ferdigheter til ukrainerne, slik at de kan stå sterkere i sin kamp for frihet. Det er jo dette som er en av HVs viktigste oppgaver; å trene.
Og all denne treningen vi håper vi aldri får bruk for, har vi nå bruk for.
