Beredskap i norske hjem

I ett år har vi levd med den globale koronapandemien, og i perioder under de strengeste restriksjonene siden annen verdenskrig. Totalforsvarsprogrammet fra 2016 gir husholdningene en rolle i å sikre at Norge er forberedt på slike kriser. Det ble blant annet tydeliggjort da Direktoratet for samfunns- sikkerhet og beredskap (DSB) i 2018 sendte ut brosjyren «Du er en del av Norges beredskap» til hele befolkningen, med oppfordring til alle om å ha ressurser til å klare seg i opptil tre døgn. Men hva slags beredskap har egentlig vanlige folk?

Materielle ressurser
I et forskningsprosjekt om norske husholdningers beredskap for brudd på kritisk infrastruktur, fant SIFO at de fleste har tilgang på litt tørrmat, stearinlys og fyrstikker, litt førstehjelpsutstyr, radio med batterier og kokeapparat. Men det var bare én av dem vi snakket med som hadde lagret drikkevann. Hvorfor hadde ikke alle det? Jo, fordi de andre produktene stort sett var i bruk i det daglige, på camping- eller fjelltur, eller på hytta. De var anskaffet til dette, og ikke for å være forberedt på krise. Lagret drikkevann var derimot ikke en ressurs husholdningene så for seg å ha behov for i det daglige. De vurderte risikoen for vannmangel som så liten at de ikke anså det som nødvendig å bruke tid og plass på å lagre vann, særlig ikke hvis det måtte skiftes ut jevnlig.

I dagene etter den første nedstengingen i mars i fjor så vi tendenser til hamstring av særlig tørrvarer og toalettpapir. En spørreundersøkelse SIFO gjennomførte mellom 12.-16.mars viste imidlertid at tendensen var raskt synkende, etter myndighetene forsikret om at tilgangen på dagligvarer ikke ville påvirkes. Undersøkelsen viste også at hele 85 prosent stolte på myndighetenes råd til befolkningen under pandemiens første fase.

Kunnskap og sosiale nettverk
Vi tenker ofte på beredskap som noe materielt. DSBs brosjyre lister tingene du trenger for å klare deg i tre døgn. Men kunnskap og sosiale nettverk er vel så viktige beredskapsressurser. Det å ha opplevd kriser som begrenset tilgang til infrastruktur eller erfaring fra det norske friluftslivet, for eksempel, er viktige beredskapskompetanser. Munnbind er et aktuelt eksempel på hvorfor slik kompetanse er så viktig. Det siste året har vi sett utallige eksempler på feilbruk; under nesen, av med munnbindet for å hoste, av og på med samme engangsmunnbind, og hender som helt automatisk stadig retter på munnbindet. Riktig bruk av materielle ressurser er kjempeviktig for beredskapen, og den kompetansen følger ikke nødvendigvis av det å eie tingen og ha lest bruksanvisningen.

Koronapandemien har også vist oss betydningen av sosiale nettverk. Hvis vi blir syke, er i karantene, eller isolasjon, har vi behov for hjelp til å handle dagligvarer eller viktige medisiner. Strenge restriksjoner reduserer også plattformer for sosial kontakt. Familierelasjoner, vennskap og naboskap hadde stor betydning for å klare seg gjennom en krise, og for å formidle informasjon og kunnskap. Vi vet imidlertid at unge voksne og husholdninger har både dårlig råd og færre sosiale ressurser å trekke på.

Forskjeller mellom by og land
Beredskapsnivået i husholdningene varierer mellom by og land. I rurale strøk bor mange i eneboliger med alternativ oppvarming og god lagringsplass til materielle ressurser. De har også mange og tette sosiale nettverk og god kjennskap til lokalområdet. I urbane strøk bor flere i små leiligheter uten lagring og med strøm som eneste energikilde. De sosiale nettverkene er færre og svakere i byen.

De rurale husholdningene mente også selv at de var godt forberedt, og kunne klare seg flere uker alene. De mente også at det ville ta lang tid før de fikk hjelp av myndighetene. Husholdningene i urbane strøk mente selv at de var dårlig forberedt og stolte på at myndighetene ville bistå dem raskt.

Beredskap er mer enn materielle ressurser
Når vi skal utforme fremtidens beredskap for husholdningene er vi nødt til å tenke på mer enn materielle ressurser, og forstå beredskap også som noe sosialt og kulturelt. Vi trenger praktiske ferdigheter for å bruke de materielle ressursene vi har tilgang på, og vi trenger uformelle nettverk for å formidle informasjon og for å dele på de materielle ressursene.

Vi trenger også å forstå at selv om ikke norske husholdninger tenker så mye på beredskap, så kan de være ganske godt forberedt likevel. Gjør vi dette får vi bedre grep om norske husholdningers beredskap, og blir bedre på å rette
myndighetenes innsats og ressurser dit de virkelig trengs.