Fra pasifist til kriger
Den dagen huset ble truffet av et russisk missil sluttet «Angelica» å være pasifist. Hun skjønte at hun måtte slåss hun også.
Saken er fra heimevernsblad nr. 1 2024
Jacob var én av Heimevernets første styrkesjefer. I ettertid har han tenkt mye på hva han og kontingentens bidrag til Ukraina har betydd.
– Vi utdannet 400 ukrainere. To kurs med 200 i hver. I en krig hvor det er flere hundre som dør hver dag, virker det kanskje lite. Jeg tror likevel det er et veldig viktig bidrag.
– Norge har utdannet mange flere etter at jeg var der. Jeg tror også det har betydd mye for det enkelte individ.
Hvis vi har lært dem nok til at de overlever de første to dagene, den første uka og de første stridskontaktene så har vi oppnådd noe. Da har vi gitt dem en erfaring som kanskje gjør at de kan leve lenger.
– Vi har møtt mange enkeltmennesker som jeg vil huske, sier Jacob og forteller;
En soldat utenom det vanlige.
– «Angelica» var «litt annerledes» enn de andre. Da hun kom så hadde hun rastafletter, og det er jo ikke så vanlig med soldater som har det. De måtte hun vaske ut etter første runde i stridsløypa. Hun viste veldig raskt at hun hadde veldig gode lederegenskaper. Hun ble lagfører og fikk en utmerkelse som beste elev på kurset.
– Da krigen brøyt ut var hun pasifist. Hun ville ikke bruke våpen. Hun startet en frivillig organisasjon som jobbet med å evakuere sårede. De hadde et hus hvor de holdt til, og så kjørte de til fronten og evakuerte sårede soldater til sykehusene. En dag hadde hun vært ute lenge. Det hadde vært en veldig lang og krevende dag. Da hun kom tilbake, var huset bombet; truffet av et russisk missil. De var en gruppe på over 20 stykker. Nå var rundt halvparten drept. Den dagen sluttet hun å være pasifist. Hun skjønte at hun måtte slåss hun også. Kort tid etter vervet hun seg og dro til Interflex for å lære seg å bli soldat.
Krig er mentalt utmattende
Har tatt lagførerkurs i operasjon Gungne hos Trøndelag heimevernsdistrikt 12.
«Andrey» er nettopp ferdig med lagførerkurs i operasjon Gungne hos Trøndelag heimevernsdistrikt 12 og har følgende råd til sine norske kolleger i HV: – Krig er etter min erfaring mye mer mentalt utmattende og slitsomt enn fysisk. Man må hele tiden jobbe med det mentale i en avdeling. Spesielt i fremste linje hvor du vet at missiler og artilleri kan treffe deg
– Det sliter også mentalt på soldatene å vite at deres familier kan rammes av langtrekkende ballistiske missiler, poengterer han.
– Du kan aldri være forberedt på krig. Du kan enten akseptere eller ikke akseptere den brutale virkeligheten som krig er, smiler han lakonisk.
«Grav dypere»
har lang erfaring som ingeniør ved fronten. Han har nettopp begynt på instruktørkurs med norske instruktører i Storbritannia.
– De av oss som er på dette kurset har ofte mye kamperfaring og vi deler denne gjerne med de norske instruktørene. De spør oss om ting de lurer på. Vi bruker alle muligheter til å fortelle om våre erfaringer, forklarer han og legger til: På denne måten tror jeg kursene på Interflex vil bli bedre og bedre.
Noen av de norske instruktørene har fortalt «Bulldog» at bruken av skyttergraver og «skyttergravskrig» ikke lengre er noe som har mye fokus i Norge. Spaden som alle soldater tidligere hadde med seg er ofte «fjernet» fra utrustningen og daglig bruk. «Bulldog» sitt klare råd til norske soldater dersom de møter et stridsmiljø som i Ukraina er å bruke spaden til å «grave dypere».
– Det er ekstremt viktig å beskytte troppene fremme ved fronten. Vi opplever mye skader på grunn av droner og artilleri. Vår fiende har også lært seg mye om «skyttergravskrig». De er blitt mye flinkere og mye listigere.
Utveksler erfaringer
«Maxim» er medic (sanitetssoldat) og har vært i krigen siden 2014.
– Mange av de norske instruktørene har skarp erfaring, men akkurat nå kjemper vi mot en fiende som nok er ganske forskjellig med hensyn til bruk av våpensystemer og metoder enn det de er vant til. Jeg tror derfor at vi kan lære mye til nordmennene også.
– Når vi har fri prøver vi å snakke så mye som mulig med de norske instruktørene og vi utveksler mye erfaringer. De lytter til oss og systematiserer det på en bra måte.
– Folk i Norge og resten av Europa må forstå at dersom vi ikke får støtte og Ukraina faller, så blir det dere som får krigen. Vår fiende vil aldri stoppe; de må stoppes, sier «Maxim»
Reddet livet til fem soldater
– Jobben vi som instruktører gjør på Interflex redder liv, mener «Sondre» fra innsatsstyrke Grebe i Opplandske heimevernsdistrikt 05. Dette er hans andre kontingent i Storbritannia.
Britene gjennomfører en evaluering av utdanningen med ukrainerne på Interflex - før de drar hjem til fronten. Det stilles spørsmål om hvordan de synes utdanningen har vært.
– Vi får tilbakemeldinger fra ukrainerne på at vi sender fra oss flinke soldater, forteller «Sondre».
– Gjennom tolkene får vi også ofte historier om hva som skjer med «våre soldater». Mange tragiske historier, men heldigvis også lyspunkter. Historier som varmer og motiverer oss, forteller han videre.
– Jeg fikk høre om «Oleksandr» som var på kurs her tidligere. Han kom opp i en masseskade ved fronten og reddet livet til minst fem medsoldater. Det han hadde lært av oss om å stoppe blødninger og bruk av turnike reddet livet til disse soldatene. «Oleksandr» jobbet som en helt gjennom noen hektiske minutter og fikk satt på turnike på riktig måte og dermed hindret at de alvorlig skadde blødde ihjel.
– En annen historie er fra en ukrainer som kunne fortelle at alle 16 i hans avdeling som hadde fått sin utdannelse av norske instruktører var i live nesten ett år etter. De sendte en hilsen tilbake til oss.
– Det er slike historier som motiverer oss gjennom lange dager her nede, sier «Sondre».