Full støtte hjemmefra
For samboeren til «Erik» har det vært en selvfølge at han skulle bidra i opplæringen av ukrainske soldater i operasjon Gungne. – Dette var noe vi gjorde sammen, sier hun.
Saken er fra heimevernsblad nr. 2 2024
Dette for at «Erik» skulle få muligheten til å være med som instruktør i operasjon Gungne. I åtte måneder var han i instruktørbobla. Det krevde mye av både han og samboeren. Som en engasjert og erfaren HV-soldat er han vant til å være borte på øvelser og lignende, men ikke like lenge.
– Det var rart å være borte så lenge. Jeg kjenner jo på dårlig samvittighet når jeg hører at det er ekstra mye å ta tak i hjemme, og jeg føler at jeg burde vært til stede. Både med tanke på samboeren min og sønnen min. Når det står på som verst med kurset er man såpass inni bobla at man får tunnelsyn på det vi driver med. Det var lange arbeidsdager, så det ble lite tid til refleksjon og kommunikasjon med de hjemme, beskriver «Erik».
Arbeidsmengden ble derfor stor på samboeren, med full jobb og gårdsdrift i tillegg.
– Jeg hadde tatt på meg mer jobb enn det jeg normalt har på våren fordi planen var forskningsopphold i utlandet til høsten som en del av en doktorgrad. Dermed skulle jeg gjøre unna litt i forkant. Det fikk jeg ikke gjort om, så det endte med ekstra mye jobb da han var borte og det ble en tøff innkjøringsperiode. Det er jo mye som skjer på gården på våren med fødsler og annet stell, forklarer hun.
– Men det gikk jo, og det føltes hele tiden som at det er verdt det, legger hun til.
Det at jeg kunne hjelpe til slik at han fikk være instruktør var noe vi gjorde sammen. På den måten fikk jeg også bidratt på mitt lille vis.
Samboeren til "Erik"
På gården driver de blant annet med geiter og grønnsaksproduksjon. På vinterstid har de også ansvar for snøbrøyting i nærområdet, så det er normalt aldri mangel på arbeidsoppgaver for dem begge i tillegg til å være i full jobb.
– Det var en kabal siden jeg selv ikke kjører traktor med snøfres, i tillegg til at jeg skal være på jobb i Trondheim klokken åtte på morgenen. Jeg sto opp i fem-tida hver morgen og gikk i fjøset, gikk inn og dusjet før jobb, kom hjem halv sju på kvelden og gikk i fjøset igjen. Jeg hadde nok ikke rukket å brøyte uansett. Heldigvis kunne svigerfar hjelpe til med den jobben, og i tillegg var det flaks at det var lite snø, beskriver hun.
Egen karriere på vent
Samboeren mistet muligheten til å dra på det planlagte forskningsoppholdet. Det lot seg ikke kombinere med gårdsdriften da hun var alene.
– Det var kanskje den største konsekvensen for min karriere som ble litt satt på vent for at han skulle kunne være med på Gungne.
Forskningsoppholdet kunne ikke utsettes, så det toget gikk, forklarer hun. Likevel forteller hun at det ikke var en vanskelig avgjørelse å ta.
– Jeg tenkte at det han skal gjøre har større verdi enn at jeg reiser til utlandet i tre måneder, slik som situasjonen er i Ukraina. Vi følte begge at der er det behov for hjelp, sier hun.
Hjalp han å hjelpe
– Jeg følte også sterkt på at det han kan bidra med er viktigere enn jobben min. Det at jeg kunne hjelpe til slik at han fikk være instruktør var noe vi gjorde sammen. På den måten fikk jeg også bidratt på mitt lille vis, forklarer hun.
Å ha den type støtte hjemmefra betyr mye for «Erik».
– Det hadde ikke gått uten. Det er helt avgjørende for at sånne som meg og de andre i Heimevernet kan gjøre sånt. Vi er helt avhengige av tilrettelegging fra arbeidsgiver og full støtte hjemmefra for å løse logistikken med hus, hjem og for vår del gårdsbruk, beskriver han.
Grundig prat på forhånd
Da «Erik» tok opp at han ønsket å bli med som instruktør tok paret en nøye prat hjemme.
– Det er viktig å snakke grundig gjennom det på forhånd i hvert fall. Med tanke på både forholdet, men spesielt det praktiske og hvordan det skal løses. Det er jo ofte det praktiske som gjør at forholdet ikke fungerer på sikt. Hvis den ene føler at det blir skjevt fordelt uten å være innstilt på det. Det hadde vi en ganske grundig prat om. Jeg visste jo at det ble mye på meg med gård og hus i tillegg til jobb, beskriver samboeren.
For de praktiske tingene hjalp det at kursene rullerte i en fast turnus med en uke fri mellom hvert kurs.
– Jeg husker vi snakket om at vi syntes det var litt kort med en uke mellom kursene, så det ble litt kort tid for han å skru om mentalt og litt kort tid å få gjort unna ting som hoper seg opp på en gård som må gjøres, sier hun.
– Vi hadde stort sett fri i helgene. I fjor da det var fire ukers kurs var det vanligvis en til to arbeidshelger i løpet av kurset. Til tross for at vi også hadde frihelger er erfaringen her i huset at når man jobber så mye med noe så intenst, rekker man ikke å komme «hjem» på en
helgetur. Du må ha fredagskvelden og lørdagen på å lande, for da rekker du nesten å komme «hjem» rett før du skal dra igjen. Det var ganske utfordrende for alle sammen, legger «Erik» til.
Til tross for belastningene er begge enige om at det var verdt det.
– Det var ikke planlagt da vi ble enige om at han skulle ta instruktørjobben, men i løpet av perioden ble jeg gravid, og forskningsoppholdet hadde kanskje blitt avlyst uansett. Det var noen dager med morgenkvalme i fjøset, ler hun.
– Forhåpentligvis tillater hverdagen at jeg kan være instruktør igjen senere. Om ikke på heltid, så kanskje litt på deltid, avslutter «Erik».