Kriger til det siste
Fremtiden er ikke gitt, og han vet at kreftsykdommen snart vil overmanne ham. Likevel er det ikke aktuelt å sitte stille. Kjell Haaland hentet flyktninger i Ukraina under krigens første dager, han har sittet i bomberom i Kyiv og instruert HV-soldater på feltvogn.
Saken er hentet fra heimevernsblad nr. 1 2024.
For mangeårig innsats i Heimevernet fikk han HVs plakett i gull tidligere i år.
Det er langt fra Lye på Jæren til den ukrainske landsbygda, både i avstand og kultur. Derimot kan vegen fra helt frisk til alvorlig syk være kort og brutal. De seneste årene har vært kontrastfylt for Kjell Haaland. Tanker rundt levd liv og døden har kommet nærmere, men også viljen til å gjøre oppløpssiden så lang og meningsfull som mulig.
I januar mottok Kjell Haaland HVs plakett i gull med diplom av sjef Heimevernet Frode Ommundsen. Under overrekkelsen trakk Ommundsen frem Haalands dugnadsånd og forsvarsvilje:
«Han er en ressurs som stadig blir brukt for å gjennomføre blant annet vognførerkurs. Kursene gjennomføres med lange arbeidsdager med minimal kompensasjon. Han ofrer verdifull tid for å hjelpe distriktet. Dette understreker den røde tråden i Kjell Haalands lange tjeneste som må sies å være dugnadsånd, oppofrelse og forsvarsvilje», sa Ommundsen.
TILBAKE I FORSVARET
– Jeg kunne nok ha valgt en karriere i Forsvaret da jeg var ferdig på befalsskolen for jeg trivdes veldig godt i grønt, men det var også en forventing om at jeg skulle ta over familiebedriften hjemme på Jæren. Så da ble det det i stedet, forteller Kjell Haaland.
Familien hadde drevet klesforretningen siden 1903. Men tidene forandrer seg, og 100 år etter opprettelsen valgte han å legge ned i 2003. I stedet takket han ja til et tilbud fra Agder og Rogalands heimevernsdistrikt 08. Først på en midlertidig kontrakt og senere i en fast stilling. Dermed ble det en lang periode i grønt likevel som stabsoffiser, områdesjef og instruktør. Med, ifølge han selv, områdesjefsjobben som det absolutte høydepunkt.
– Du vet det er folka det handler om. Det er det som gjorde og fremdeles gjør denne jobben så spennende og interessant, sier han.
Mer om områdesjefsstillingen senere.
Det er noe urolig og rastløst over Kjell Haaland. Han innrømmer det selv også; han kan ikke sitte for lenge rolig før det må skje noe. Slik har han alltid vært. Som ung overtok han som sagt driften av familiebedriften på Jæren. Ved en tilfeldighet knyttet han sterke bånd til Ukraina og den dag i dag er han medeier i et gårdsbruk på 30 000 mål nord for Kyiv. Datsja’en (feriestedet) besøkes fremdeles årlig. I tillegg har han vært og er aktiv i ulike frivillige lag og foreninger. Hele tiden har engasjementet for forsvarssaken glødet. Så mannen trives åpenbart med mange jern i ilden - eller kanskje er noe av grunnen til uroen at tiden er blitt dyrebar? For hver dag teller – nå mer enn tidligere.
BLE SYK
Det var under pandemien i 2020 han først forsto at noe var galt. Kjell var yrkessjåfør, da han begynte å få vondt i sitteknutene. Etter hvert ble smertene så plagsomme at han kontaktet fastlegen. Flere grundige undersøkelser senere ble det til slutt konstatert kreft med spredning til bekkenet. Krefttypen var ikke-helbredelig og de siste tre årene har Kjell vært igjennom en rekke behandlinger som har hatt god effekt i starten, men som gradvis har mistet virkning. I høst fikk han den tøffe beskjeden om at det ikke var mer å gjøre. Nå får han såkalt palliativ behandling (smertebehandling). Hvor mange måneder eller år han har vet han ikke.
– Jeg er faktisk lykkeligere nå enn før. De små tingene og øyeblikkene er blitt viktigere og jeg ser ting på en annen måte, smiler 66-åringen.
Til tross for sykdommen føler han seg akkurat nå energisk og i god form. Faktisk så bra at han senest i januar holdt feltvogn-kurs for ferske sjåfører i HV-08, og han har planer om flere.
STARTEN
Kjell Haaland startet tjenesten i Forsvaret i 1978 på befalsskolen for feltartilleriet. Samme året som han ble sivil, fikk han innkalling til repetisjonsøvelse. Her kurset han seg og etter ti øvelser var han batterisjef. I 2002 så han at mobiliseringshæren var på vei bort, og han søkte stilling som områdesjef i Heimevernet.
– Ettersom jeg allerede jobbet ved distriktet, hadde jeg tilgang til listene fra vernepliktsverket. Da kunne jeg i stor grad plukke de folka jeg visste var bra. Når du har bra folk rundt deg, er det ikke så vanskelig å være sjef, konstaterer han.
Dette var 20 år siden, men enkelte utfordringer for områdesjefene er tidløse.
– Vi hadde demotiverte soldater vi også som alle andre og brukte en del tid på søknader om utsettelse. Det viste seg at ved å prate med hver enkelt, så fikk vi til fleksible løsninger som gjorde at de likevel kunne delta på årlig trening. Det handler om å prøve å se hver enkelt soldat, oppfordrer han.
Ditt beste tips til områdesjefer i dag?
– Kjenn soldatene dine og aldri kompromisse med plikten. Jeg refset mine soldater da det var nødvendig. Jeg skjøv ingenting under teppet, men prøvde så langt som mulig å få til ordninger som gjorde at de kunne kombinere tjeneste med forpliktelser på jobben eller hjemme, sier han.
Kjell Haaland humrer når han forteller historien om en soldat som regelrett deserterte. På en trening la han ned våpenet og dro. Kjell ila ham en refs på 12 dager «kakebu». Det enkleste ville vært å stryke ham fra listene, men områdesjefen valgte en annen løsning.
– Han sonet på Madla. Hver morgen hentet MP ham og kjørte vedkommende ut på trening. På oppstilling på kvelden ble han hentet og kjørt tilbake til arresten igjen. Jeg tror dette hadde en preventiv effekt på resten av gjengen, ler han.
– Kjenn soldatene dine og aldri kompromisse med plikten. Jeg refset mine soldater da det var nødvendig. Jeg skjøv ingenting under teppet, men prøvde så langt som mulig å få til ordninger som gjorde at de kunne kombinere tjeneste med forpliktelser på jobben eller hjemme
UKRAINA
Hjemme på Lye følger Kjell og kona krigen som raser i Øst-Ukraina gjennom mediene. Selv mener han det er en tragedie det som skjer. De har gjennom årene knyttet sterke bånd til det krigsherjede landet og har mange venner der. Tilfeldighetene skulle ha det til at Kjell kjente den norske ambassadøren til Kiev; Øyvind Nordsletten fra Bryne. Da den nye ambassaden skulle åpne i 1996, foreslo Haaland overfor Nordsletten at Klepp mannskor kunne reise ned å synge på åpningen. Det ble ikke noe av, men året etter ble det 50 mann store koret invitert ned av den norske ambassaden, der de ble kjent med et kor fra Kyiv. Det ble starten på en reise som har ført land og mann tett sammen. Sammen med noen kamerater kjøpte de seg et feriested utenfor Kyiv og siden har familien besøkt «Datcha’en» hvert år. Senere ble Haaland til overmål medeier i et gårdsbruk med 50 ansatte. Dette bruket holder livet i to landsbyer. Så kom krigen. Først med annekteringen av Krim i 2014 og så da russerne angrep i februar 2022.
– Det var helt forferdelig. Jeg har venner og ansatte der og de første dagene etter invasjonen gikk jeg søvnløs med mobilen i hånda og fulgte TV-sendingene, sier han.
Til slutt ville han ikke sitte å se på lenger og bestemte seg for å ta affære.
– Jeg bestemte meg på en tidlig morgen i mars 2022. Jeg kom plutselig på at jeg har jo førerkort på buss. I løpet av et par dager hadde jeg skaffet en buss, en ekstra sjåfør og to ukrainske tolker som kunne bli med. Vi kjørte ned til den polsk-ukrainske grensen der det var mange flyktninger. Jeg tror vi var den tredje bussen fra Rogaland, smiler Haaland.
I løpet av en halvtime var bussen fylt opp av ukrainske kvinner og barn på veg til sikkerheten i Norge.
– Så tidlig i konflikten var det ikke en ordning for ukrainske flyktninger i Norge, så vi skaffet vertsfamilier til dem her. Mange av dem bor her ennå.
– Dagliglivet går sin gang til tross for at befolkningen lever i frykt for missilangrep. Restauranter, teatre og forretninger holdes åpne og det virker som de på trass ikke vil la krigen få bestemme over livene deres.
Kjell Haaland
Hva tenker du om at Heimevernet har oppdraget med å trene ukrainske soldater?
– Det synes jeg er helt fantastisk. Som heimevernsmann blir jeg stolt over at Heimevernet tar dette oppdraget. Jeg skulle bare ønske jeg var noen år yngre slik at jeg kunne vært med å bidra, sier Haaland.
I fjor besøkte han landet tre ganger og forteller at ukrainere tross alt er flinke til å normalisere hverdagen selv om krigen herjer.
– Dagliglivet går sin gang til tross for at befolkningen lever i frykt for missilangrep. Restauranter, teatre og forretninger holdes åpne og det virker som de på trass ikke vil la krigen få bestemme over livene deres.
Da Kjell og kona besøkte Kyiv i mai i fjor, måtte de søke tilflukt i et bomberom i hotellet da flyalarmen gikk. Nattvakten på hotellet hadde ikke fått med seg alarmen, men omsider ble de da vist ned i et tilfluktsrom. Der satt de helt alene. Innimellom kom nattvakten ned med kaffe og småpratet litt.
– Hvis innbyggerne skulle søkt tilflukt i et bomberom hver gang flyalarmen ulte, ville de ikke hatt noe annet liv. I stedet flytter de sengene sine i midten av soverommene så de skal gå klar om veggene skulle bli blåst ut. Derfor satt jeg og kona der stort sett alene. Etter en time var det over, forteller han.
FORSVARET STYRKES
Siden dette intervjuet ble gjort, har regjeringen lagt frem en langtidsplan for Stortinget. Planen skal vedtas før sommeren. Helt siden krigen i Ukraina brøt ut for to år siden, har det vært politisk vilje til å styrke Forsvaret kraftig, inkludert Heimevernet. Kjell Haaland er optimistisk og tror HV vil bli viktigere fremover.
– Jeg tror og håper ungdommen ser nytten av verneplikten vi har i Norge. Når det gjelder Heimevernet er støtten i folket så sterk at jeg tror det bare vil styrke seg. Vi trenger et heimevern, sier han.
Joda, energien og forsvarsviljen er der fremdeles; selv om noen dager er bedre enn andre. Kjell Haaland vet at han ikke blir frisk fra kreften, men det svartsinnet mange sikkert ville ha kjent på, har ikke innhentet han.
– Det er ikke i min natur å sette meg ned å synes synd på meg sjøl. Det går ikke. Jeg har lovet kona å holde meg i live i to år til og det ene året skal jeg være «frisk» og i god form. Jeg trodde det var en optimistisk ting å si, men hun tok det ikke helt slik, smiler han.
