Nå er det vår vakt
Sjef Heimevernet, Elisabeth Michelsen erkjenner at det finnes utfordringer i dagens heimevern og forstår at flere er utålmodige. Hun skriver videre at utfordringene er kjent og at det jobbes med løsninger.
I april 1944, under planleggingen for gjenreisning av det norske forsvaret, het det «… under en moderne krig må befolkningen på et hvilket som helst sted i landet, og når som helst, på kortest varsel, kunne tre i aksjon til forsvar av egen by, bygd eller grend…» Med denne intensjonen og under slagordet "Aldri mer 9. april" ble Heimevernet (HV) bygd. Soldatene fra Mil.org. og Kompani Linge skapte grunnlaget. Forsvarsviljen var helt avgjørende og HV skulle være folkeforsvaret. Av folket, for folket.
Nå er det vår vakt! De siste ukene har vi vært vitne til grusomhetene som følger av krig. Russlands invasjon av Ukraina er alvorlig, og gjør sterkt inntrykk. I Norge følger vi situasjonen tett sammen med våre allierte, og vi har god oversikt i våre nærområder. Det er ingen økt militær trussel mot Norge, men situasjonen i Ukraina fører naturlig nok til økt bevissthet her hjemme. Det er samtidig godt å se hvilken forsvarsvilje som bor i det ukrainske folk, vilje til å kjempe for det de tror på. Vi i Heimevernet vet betydningen av forsvarsvilje. Forsvarsvilje er grunnmuren vår organisasjon er bygd på, en grunnmur som fortsatt står stødig. Samtidig etterlever vi intensjonen fra forsvarsplanen fra 1944. Heimevernet har landsdekkende lokale, raskt mobiliserbare styrker som kjenner hverandre, terrenget, lokalbefolkningen og normalsituasjonen i sitt operasjonsområde. HV er i dag meget viktig for Norges beredskap langs hele kriseskalaen. Vi har evnen.
Tilstedeværelse på land er et absolutt uttrykk for et lands vilje til å forsvare seg selv. Landterritoriet er også utgangspunktet for sjø- og luftmakt; - samt de økonomiske rettighetene på kontinentalsokkelen. Jeg føler meg trygg på at Heimevernets rolle i forsvaret av Norge er viktig også i tiden fremover. Vi kan betraktes som en grunnforsikring i hele Norge. Dersom statssikkerheten blir truet, vil HV blant annet være viktig for vår nasjonale evne til å mobilisere resten av forsvaret, motta allierte forsterkninger og sikre våre verdier i tett samvirke med øvrige aktører i hele totalforsvaret.
Relevansen til HV er de siste årene tydeliggjort både internt i forsvaret, overfor våre samvirkeaktører og ikke minst overfor det norske folk. Dette både gjennom pandemien samt i forbindelse med leirskredet på Gjerdrum. Vi har bidratt til situasjonsforståelse for både politi og tollvesen, vakt og sikring av grensa og skredstedet, samt vært ansvarlig for samordning og samvirke i totalforsvaret på militær side på både lokalt og regionalt nivå. Pandemien har også bidratt til en meget god kontakt mellom HV, politi, statsforvaltere og kommuner i store deler av landet. Samvirke, samhold, tillit og nettverk er forsterket og utviklet, og totalt sett er min vurdering at vår nasjonale beredskap er bedret gjennom perioden. Jeg er stolt over hva vi har levert.
Fra historien om Penopoleser krigen skrevet av Thucididus over 400 f.kr stadfester han «de store gjør som de vil, de små gjør som de kan». Jeg vil hevde at dette fortsatt gjelder. Som en småstat med vår geografiske lokalisering er Norges forsvarspolitikk defensiv av natur og allianser er viktig. Det er derfor eksempelvis meget viktig at vi i år gjennomfører øvelse Cold Response 2022. Under øvelsen løser HV mange sikringsoppdrag i forbindelse med mottak av våre allierte. At vi øver våre forsvarsplaner sammen med våre allierte i rammen av NATO er viktig både for Norge og NATO. Det bygger samhold og bedrer samvirke, og gir god beredskap i vedens sterkeste forsvarsallianse. Dette er viktigere enn noen gang.
Samtidig erkjenner jeg at dagens Heimevern har noen utfordringer. I den siste tiden har spesielt materiellstatus og treningsstatus vært i fokus, så la meg utdype litt. Materiell og utrustningssituasjonen i HV har vært utfordrende over tid. Når det er sagt, er vi meget fornøyd med en del nytt materiell som har kommet de siste årene. Noen eksempler er utskiftning av AG-3 til HK-416, utskiftning av over halvparten av de gamle MB 240 til nye Amarok og en formidabel utrulling med over 30 semitrailerlass samband til områdestrukturen. Imidlertid er det en god del som gjenstår. Noe ligger i materiellplanen, men ikke alt. Nye ski, truger og pulker kommer eksempelvis med leveranser i 2023-24. Frem til da har vi treski og da får de gjøre nytten. Blir det krise løser vi oppdraget uansett, med det vi har, det må det ikke være noen tvil om.
Det legges også planer for at feltuniformen fra 1975 skal erstattes. Personlig bekledning og utrustning (PBU) for HV er et tema som både engasjerer og har potensiale for forbedring. Heimevernssoldaten er vår viktigste ressurs og vår beredskap krever at soldatene har lagret PBU hjemme. PBU utfordringer er det jeg får høre mest om når jeg reiser rundt i HV Norge. PBU problemet til Forsvaret er sammensatt. Mange års lagertæring, manglende systemunderstøttelse, toppet med leveranseutfordringer som følge av pandemi, har gjort det krevende. Systemet bygges nå opp på nytt, men før dette er på plass vil vi i den kommende tiden slite med konsekvensene og ha en krevende PBU-situasjon. Vi jobber imidlertid tett og godt sammen med Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) for å bygge et PBU-system som ivaretar HV sitt behov. Jeg er helt sikker på at vi vil lykkes, men det vil ta tid. Jeg har respekt for at strukturen er utålmodig og ønsker dette nå. Det er ikke urimelige ønsker. Vi i HV har en tradisjon for å fokusere på det nødvendige, ikke det optimale og jeg ser fram til den dagen feltuniformen fra 1975 kan pensjoneres og HV soldaten har en utrustning som er bedre tilpasset både klima og oppdrag. Hvor raskt det skjer avhenger av økonomiske rammer og prioritet.
Så til det viktigste. Årlig trening er pulsslagene som sikrer at vår beredskap fungerer og er troverdig. Årlige treninger for HV soldater rundt omkring i HV-Norge. For 2022 er vi godt fornøyd med tilleggsfinansieringen på 40 MNOK fra regjeringen, og midlene kan vi forsikre er øremerket trening. Årlig trening er viktig, og vi har en ambisjon om at alle HV-områder skal trenes årlig. Jeg mener det er viktigere at HV-områdene møtes og trener noen dager hvert år, fremfor å ha lengre treningsperioder annethvert eller hvert tredje år. Noen dager der menneskene møtes, hvor relasjonene vedlikeholdes, soldatene basisferdigheter vedlikeholdes, planverkene revideres, dialog og nettverk med samvirkeaktørene holdes varme, materiell vedlikeholdes og tilføres, og sist, men ikke minst – lederne får utøvd lederskap. Dette skaper trygghet, tillit og troverdighet. Utfordringen er imidlertid at faste kostnader øker betydelig innenfor drift av materiell, eiendom og IKT utstyr. Med en relativ flat budsjettutvikling reduserer dette midler tilgjengelig for trening. Vi jobber imidlertid knallhardt for å klare å frigjøre flere midler til årlig trening, og behovene er både godt kjent og anerkjent av Forsvarssjefen.
Beredskap handler om både mentale og praktiske forberedelser og ikke minst ressurser. Som sjef for en av Norges største beredskapsorganisasjoner med 40 000 soldater er det mitt ansvar å få mest mulig beredskap ut av de til enhver tid tildelte ressurser. Den viktigste kapitalen eller ressursen i HV som gjør meg trygg på at vi vil virke skulle det kreves er den menneskelige; HV-soldaten. HV-soldaten vil sikre at HV vil være en krevende motstander over hele Norge akkurat slik de så behovet for i 1944. Soldaten kombinerer militær og sivil kompetanse. Avdelingen deres er lommekjent i området de har ansvaret for. HV-soldatene har et enormt nettverk som kan settes i sving i alle typer operasjoner, og hente ut ressurser som er nødvendig fra lokalsamfunnet. Det gjør at vi gjennom vår egenart har tilgang på mennesker, materiell og infrastruktur som vil være en viktig og kritisk faktor for å vinne striden om det skulle kreves. Alene eller sammen med andre.
