Når innkallingen kommer
Da Roy voktet Norges grense krevde det en omstilling hjemme, spesielt da «fienden» rammet nær familie.
I mars 2020 erklærer World Health Organization at koronavirusutbruddet er en pandemi. Samme måned ringer telefonen hjemme hos småbarnsfar og heimevernssoldat Roy Hattrem og hans familie. Situasjonen i Norge er svært usikker, og han blir bedt om å forberede seg på å være borte lenge. Samtidig som han roser områdesjefen i Sør-Østerdal heimevernsområde kaptein Christopher Rolsdorph for å varsle mange måneder i forveien, er det ikke til å legge skjul på at et fem til seks ukers fravær fra familien kan by på utfordringer. Da gjelder det å være løsningsorientert uansett hva som måtte komme.
Engerdal er en liten kommune som er å finne både i Innlandet fylke og på listen over norske kommuner med færrest innbyggere. Alle kjenner alle. Det er her småbarnsforeldrene Roy Hattrem og Tonje Skogheim bor omgitt av barnelatter, snøscootere og fjell. Sammen har de tvillingene Kaia og Anna på fem år, og Kaos, en yorkshire terrier på fire måneder. Det er mye å forlate når Roy omsider blir beordret ut til grensa, men han er allikevel ikke vond å be.
– Det står riktignok «beordring» i innkallinga, men de hadde ikke trengt å beordre meg!
– Det hadde holdt å spørre. Dessuten fikk vi varsel i så god tid at å planlegge fraværet var mulig. Jeg jobber som prosjektleder for en entreprenør og har ansvar for mange prosjekter og folk. Hjemme måtte Tonje være alene med tvillingene og kjæledyra, så det var en del å planlegge i forkant. Det gjorde litt vondt i starten, innrømmer Roy og ser mot Tonje.
Savn
– Jeg skal ærlig innrømme at da jeg først fikk høre det, så ble jeg oppgitt. Roy jobber mye, så en slik situasjon er ikke helt fremmed for oss, men seks uker er lenge, begynner Tonje.
Det Tonje lurte aller mest på var om Roy fikk komme hjem på permisjon i løpet av perioden. Svaret på det spørsmålet var nei.
– Da var det bare å mobilisere familie og se på mulighetene man har med en gang. Mine foreldre bor 40 meter unna, og min bror og søster bor også her i Engerdal. Sånn sett er vi heldige. Den største utfordringen var faktisk savn. Heldigvis er teknologien og utviklingen slik i dag at det er mulig å både se og snakke med hverandre uansett avstand. Det hjalp veldig, legger hun til.
Stolte døtre
For de fleste barn på alder med Anna (5) og Kaia (5) kan uker føles som evigheter, men de to tvillingene i matchende rosa jakker forstår viktigheten av oppdraget bedre enn mange.
– Du var på grensa fordi du skulle passe på at ingen hadde korona! Forklarer Anna stolt.
– Det stemmer, pappa skulle være med på å forhindre at noen tok med seg viruset inn i Norge, svarer Roy.
– Dem hørte på deg! Supplerer Kaia.
– Det gjorde de. Da jeg sa «Nei, du får dessverre ikke komme inn», så hørte de på meg, legger han til.
Et vendepunkt
Det er i starten av januar Roy reiser ut for å hindre importsmitte fra Sverige til Norge. Kort tid etter skjer det utenkelige hjemme i Engerdal. Faren til Tonje, som jobber som skogsarbeider og tømrer og sjelden er på farten, får påvist koronaviruset.
– Han!? Han som praktisk talt aldri reiser? Hvis han kan bli smittet, ja da er det i hvert fall smittsomt, bemerker Roy.
I tiden før noen visste om smitten hadde Tonje og barna vært på besøk hos foreldrene, som hadde bidratt mye nå som Roy var på grensa. Med ett blir situasjonen langt mer anspent og familien utelukker ikke et scenario der alle tre generasjoner blir syke. Roy er på grensen når han får høre om alt som skjer hjemme i Engerdal, noe som får tankene til å strømme. «Fienden» Roy forsvarer landet mot angriper på hjemmefronten.
– Det var selvfølgelig sårt å være borte nå som jeg visste at Tonje ikke fikk noen form for avlastning og at hverdagen ble enda mer utfordrende. Hele familien var i karantene og måtte teste seg hele tiden. Den usikkerheten; «Har du fått det?» «Hva med deg, har du fått det?». Det var sårt å ikke kunne være hjemme og hjelpe, men da ble også selve oppdraget på grensen enda viktigere.
Foreldrene til Tonje opplever et forholdsvis moderat sykdomsforløp, og testene til resten av familien kommer kontinuerlig tilbake negative.
– Vi var hos mamma og pappa en hel helg. Vi spiste middag, og barna satt på pappas fang. Heldigvis slapp vi unna.
Ingen perm
Roy har reflektert over at da områdesjef kaptein Christopher Rolsdorph varslet om at det ikke ville være mulig å reise hjem under det lange oppdraget, var det noe misnøye og skuffelse blant soldatene på grensen. I ettertid er det ikke umulig å anta at han kunne dratt med seg smitte tilbake på Haslemoen leir, der soldatene bodde i perioden.
– Jeg må skryte av Christopher som var så streng som han var. At det ikke var noen form for perm viste seg å være kjempelurt, i hvert fall i mitt tilfelle, forteller Roy.
– I dag har vi enormt stor forståelse for det, legger Tonje til.
Det er ikke til å unngå at når storsamfunnet trenger hjelp, kan det kreve en omstilling for de små samfunnene; de i norske husstander.
