De dro til Kabul for å vedlikeholde et sykehus. Så smalt det.
Barnepass, bæring av sårede og døde er oppgaver de fleste ikke forbinder med jobben til en elektriker og rørlegger.
Det går bare to uker fra Runar Jeistad (37), Mats Johansen (27) og Tallak Bjorvatten (24) blir kalt ned til det norskledede feltsykehuset i Kabul, før de igjen er tilbake på norsk jord. To uker som skal føles mye lenger, med tidvis intense og krevende opplevelser og inntrykk.
Erstattet sivile håndverkere
Mandag 16. august stormer en folkemasse på flere hundre personer portene inn på Hamid Karzai internasjonale lufthavn. Feltsykehuset går i alarmberedskap, og over natten evakueres de 18 sivile håndverkerne som har fulgt opp den tekniske driften av sykehuset. Det er nå ingen til å følge opp om det blir trøbbel med vannforsyning, ventilasjon eller det elektriske anlegget.
Norge beslutter da å bistå med egne soldater med fagbrev på kort varsel.
På 12 timer slipper Runar, Mats og Tallak sine daglige gjøremål, planlegger og pakker, sier farvel til familie og venner, får dose 2 av covid-19-vaksinen, og står klar til avreise på Gardermoen luftstasjon natt til torsdag 20. august.
– Oppgaven vår var egentlig ganske enkel: vi skulle vedlikeholde og sørge for sikker drift av ventilasjonsanlegg, røropplegg, vannrens, og elektriske anlegget. Rett og slett holde liv i sykehuset, forklarer kompanisersjant Jeistad.
Med Ingeniørkompani 5, som er en del av Ingeniørbataljon i Brigade Nord, har Forsvaret personell med den nødvendige kompetansen til å drifte sykehuset. Runar og Tallak jobber her til daglig, Mats studerer og har beredskapskontrakt med kompaniet. Da innkallingen kom, var alle tre klare.
«Klar for alt – overalt»
Bare på de få dagene uten teknisk personell til stede, var det en del vedlikehold å ta igjen. Det tok også litt tid å bli kjent med det systemene på det moderne sykehuset. Etter noen dagers iherdig arbeid, går driften mer eller mindre av seg selv igjen, og rutiner er satt.
De får plutselig litt tid til overs.
– Oppgavene er mange på et sykehus, og spesielt i denne perioden. Kompaniet har som slagord: klar for alt, overalt. Da det var overskudd av tid, støttet vi der det var behov, og ofte ble det oppgaver ut over det vi forventet, forklarer Runar Jeistad.
Utendørs må de gå med skuddsikker vest og hjelm. Hele døgnet høres det skudd utenfor flyplassen. Skuddene er varselskudd for å kontrollere folkemassen på utsiden, og mange av disse skuddene lander inne på flyplassen og basen.
Til området rundt sykehuset kommer det nå opp mot 300 flyktninger daglig med norsk tilknytning.
Disse skal sendes ut av landet med Forsvarets to daglige flyavganger. Det blir sykehusets personell som hjelper flyktningene med mat, stell, trygghet og ro. Oppgaver som de tre bidro med ved siden av den tekniske driften.
– Vi passet foreldreløse barn og unge på et barnehjem som ble etablert av UNICEF, der feltsykehuset ble anmodet om å støtte med personell. Det var mellom 20–40 personer fra spedbarn til ungdommer. Oppgaven vår ble å skape en trygg atmosfære, trøste og ivareta dem frem til de skulle fly videre, forklarer Jeistad.
Det hadde etablert seg en slags hverdag for de tre soldatene og håndverkerne fra Norge. Torsdag 27. august går to bomber av ved Abbey gate, en av hovedportene til flyplassen. Til sammen dør 170 i terroranslaget. Antallet skadde er enormt.
Mange skadde
– Vi hadde ved feltsykehuset en masseskade bare noen dager i forkant. Da kom det inn 4–5 stykker med skuddskader. Nå kom det inn 25 skadde til å begynne med, og det strømmet på jevnt utover kvelden og natta. Til sammen var det cirka 60 sårede og omkomne innom feltsykehuset i løpet av denne natta, forteller Jeistad.
De sårede kom på pick up-er og i varebiler og noen få i militære ambulanser. Noen var bevisste og lettere skadd, andre hardt skadd og ble fraktet rett inn til behandling. I flere tilfeller sto ikke livet til å redde. Disse ble transportert til en annen avdeling på sykehuset, hvor de ble identifisert og håndtert på en verdig måte.
– Jobben vår ble å bære bårer med sårede inn på sykehuset, håndtere de lettere skadde og være gripbare for både det amerikanske og norske medisinske personellet. Vi støttet også i håndteringen av de døde soldatene.
– Halvparten av de skadde var amerikanske soldater, resten var sivilt personell som var ved Abbey Gate da det smalt. Det som gjorde mest inntrykk, var å se uskyldige kvinner og barn som var hardt skadd.
– Masseskaden varte i mange timer. De første timene jobbet vi med å ta imot pasienter og behandle de vi kunne. Da alle skadde var kommet inn til behandling, var det ikke mer vi på utsiden kunne gjøre. Samtidig forsvant vanntilførselen til sykehuset, og vi måtte jobbe hardt for å sikre sykehuset sikker vanntilførsel utover natten. Midt på natten en gang roet det seg ned, forklarer Tallak.
Først da fikk de litt tid til å tenke over inntrykkene og prate om disse.
Alle må bidra om det skal gå rundt
– «Alle mann til pumpene» er noe vi har pratet en del om. Det at alle må bidra og jobbe for at ting skal gå rundt, er viktig. Det er jo ikke alltid alle oppgaver er like lystbetonte, men arbeidet må uansett utføres for at oppdraget skal løses, sier Runar.
– Først og fremst er vi profesjonelle soldater som skal være klare for alt. Det er primæroppgaven, så har vi fagkunnskapen i tillegg, legger Mats til.
Bare noen dager senere, 30. august, drar Forsvaret ut av Afghanistan etter 20 år. De tre soldatene er med på det aller siste flyet. For kompanisersjanten er det ekstra spesielt. Han har fire kontingenter bak seg i Afghanistan, med en tjenestetid på til sammen 25 måneder.
– Det var deilig å se da bakdøra på flyet lukket seg, og flyet tok av. Etter så mange år føltes det bra å få være med og avslutte vårt bidrag i Afghanistan. Denne turen ble ekstra spesiell, og det føltes som det skjedde mer på disse to ukene enn på andre lengre deployeringer.
– Til tross for en intens periode og voldsomme inntrykk, har det vært givende å få ta del i et så betydningsfullt arbeid, sier Runar og får samtykkende nikk fra sine to medsoldater.
