Med HV inn i fremtiden

Siden den tid har Heimevernet utviklet seg og nå er det soldater som for eksempel tobarnsmoren fra Storfjord som bringer arven videre. Om dette hadde vært om ti år, så hadde kanskje hun vært gjennomsnittet av en soldat i Heimevernet, blant annet fordi stadig flere kvinner gjennomfører førstegangstjenesten og deretter blir overfør til Heimevernet.

– Jeg tror større mangfold i HV vil være veldig bra. Kvinner har ofte en annen måte å tenke på enn menn. Vi er ikke så mange kvinner ennå. I min tropp tror jeg vi er tre. Jeg håper det blir flere etter hvert.

MYE FORSVARSHISTORIE

Marit bor i et område av landet som har forsvarshistorisk sus. I et gammelt sagn fortelles det at den mongolske høvdingen Djengis Khan på sin erobringsferd mot vest kom så langt at han så Lyngsalpene og Vesterhavet. Da skjønte han at nå var det stopp. Han var kommet til verdens ende.

Marit innrømmer at den spesielle historien til hjembygda er en av grunnene til at hun har stor forsvarsvilje.

– Jeg er glad i historie, og særlig lokalhistorie, og har snakket mye med faren min om det. Faren min har fortalt om historien, kystfortene, bunkersene med mer som ligger her i området. Også om det arbeidet som ble gjort av oss nordmenn i ettertid med Frøylinjen, sier en tydelig stolt Marit.

Det var tyskerne som mot slutten av andre verdenskrig hadde et ønske om å stoppe russisk framrykking i Lyngen. Tyskerne, som hadde trukket seg ut av Russland via Finland, var overbevist om at russerne ville følge etter og gå så langt sørover som til Narvik. Derfor besluttet de å opprette Lyngenlinjen som forsvarslinje.

Da den kalde krigen nådde Norge, fryktet man en sovjetisk invasjon via Finland. Et naturlig sted å stoppe en invasjon, eller i alle fall sinke fienden lenge nok til at allierte styrker kunne komme til unnsetning, var Lyngen-området. Målet var å beskytte flyplassen på Bardufoss.

Da nordmennene startet arbeidet med Lyngenlinjen og det som etter hvert ble kalt Frøylinjen, satte man seg ned med et kart og bestemte seg for hvor det ville være naturlig å bygge forsvarsstillinger og dekningsrom hvor man kunne forlegge soldater over lengre tid. Da man senere dro ut for å starte byggearbeidet, viste det seg at veldig mange av stillingene var plassert nøyaktig der tyskerne la sine noen år tidligere.

Etter at det var ferdig bygd i 1996, til en kostnad på mer enn 250 millioner, ble anlegget aldri tatt i bruk. Foreløpig ligger bunkersanleggene der fortsatt uten at Forsvaret har tatt de i bruk igjen. Heimevernet har ytret ønske å bruke den, men foreløpig er det bare planer.

VIKTIG MED HISTORIEN

For Marit er det ekstra spesielt at deler av Lyngenlinjen ligger på eiendommen hennes hjemme i Storfjord.

– Det jo litt artig. Jeg har vært selv inne der og fått omvisning. Så historien betyr en del for meg, sier hun.

Nettopp stor forsvarsvilje rett etter krigen var en annen hovedgrunn til at Heimevernet ble opprettet. Fem år med tysk okkupasjon hadde ført til framvekst av flere militære motstandsbevegelser. Da frigjøringen av Norge kom, var forsvarsviljen i befolkningen stor. Det eksisterte flere forskjellige motstandsbevegelser og private nettverk i tillegg til mer kjente Milorg og Kompani Linge. Frykt for at dersom ikke denne forsvarsviljen ble fanget opp og kanalisert inn i ordnede forhold, så kunne motstandsgruppene og nettverkene bli omdannet til paramilitære grupper utenfor regjeringens kontroll.

Løsningen ble å samle motstandsfolkene i en stor landsdekkende organisasjon med lokal forankring. Dermed ble det etablert et heimevern som hadde som hovedoppgave å sikre mobiliseringen av Forsvarets regulære styrker. Den landsdekkende organisasjonen ble videreført i form av Landsrådet for Heimevernet.

Da Heimevernet åpnet for vernepliktige og frivillige, var mengden mannskaper over enhver forventning. Rundt 40 000 vernepliktige ble innrullert, ikke 20 000 som man hadde regnet med. Antallet frivillige var også mange ganger de 10 000 det var regnet med. Da de første øvelsene startet høsten 1946, besto den totale styrken av omtrent 100 000 mann.

STOR FORSVARSVILJE

Lyngenlinja HV-område hvor Marit er innrullert, er ett av HV-områdene i HV-16 med mye forsvarsvilje blant soldatene. Det viser for eksempel oppmøteprosenten på siste områdetrening nå i oktober. Til tross for koronasituasjonen, hvor det var lett å få ja på søknader om utsettelser, var oppmøteprosenten på hele 78.

– Det var et meget bra oppmøte. Det var heller ikke så veldig mange søknader om utsettelse. Det er nok to grunner til dette, det ene er helt klart forsvarsvilje i området og historien bak dette. Det andre er nok at vi gjennom alle mine år har ført ei streng retningslinje på utsettelser og det betaler seg nå. Det siste er godt forankret hos soldatene gjennom områdeutvalget som har vært enstemmige om linjen for utsettelser, sier kaptein Bernt Olav Johansen, sjef for Lyngenlinja HV-område.

NYTT SAMBAND

Han kjenner godt til Marit og lot seg imponere da 33-åringen mot slutten av siste områdetrening uoppfordret fortalte sjefen at hun var meget fornøyd med gjennomføringen av treningen.

– Det er fantastisk hyggelig å få slike tilbakemeldinger. Vi prøver hver gang å gjøre det best mulig for alle som skal delta på årlig trening og spesielt soldaten på «bunnlinjen». Det virker som om vi traff meget godt i år. Det skal sies at vi fikk god drahjelp av nytt samband som fungerte godt. I tillegg får troppene og spesielt lagførere veldig mye ansvar og frihet under ansvar til å drive treningen, forklarer Johansen.

Marit nikker gjenkjennende til historien fra områdesjefen.

– Jeg synes øvelsen i år var veldig fin, til tross for covid-19. På grunn av smittesituasjonen, øvde vi færre timer i døgnet. Disse timene ble til gjengjeld brukt veldig bra, så det skjedde noe nesten hele tiden.

PAPPA I HV

Marit er ferdig med arbeidsdagen på kommunehuset. Hjemme på gården med utsikt over Lyngenfjorden, omkranset av Lyngsalpene, blir vi hilst velkommen av gårdshundene Karhu og Calluna. I slike naturvakre områder er det lett å forstå at 33-åringen også er opptatt av friluftsliv, jakt og fiske. Hun er ivrig skytter i det lokale skytterlaget. Alt dette er ingen ulempe å ha i bagasjen når hun skal på HV-øvelse.

Det er ikke bare historien til hjembygda som har gitt henne forsvarsvilje. En pappa med mange års tjeneste i Heimevernet har også hatt stor betydning.

– Alt jeg gjør i dag er egentlig pappa sin ære. Han var gårdbruker og jeg har veldig lyst til å følge i de fotsporene. Han er også rovviltkontakt i Statens naturoppsyn og har alltid hatt forkjærlighet for naturen. Det er derfor jeg jobber med det jeg gjør i dag som landbruks- og utmarksforvalter.

– Da jeg var liten var pappa ofte borte, mange ganger to uker om gangen, på HV-øvelse. Jeg visste ikke hva han holdt på med, men skjønte det hadde noe med Heimevernet å gjøre. Det virket spennende, så det har nok hatt sitt å si for at jeg valgte å gjennomføre førstegangstjeneste og nå er i Heimevernet selv, forklarer Marit.

– Hvorfor har du en forsvarsvilje og vil være med på å forsvare landet?

– Det er egentlig litt vanskelig å forklare. Men det har med kjærlighet til flagget og landet vårt. Det ligger en stolthet i det å kunne bidra. Det er også noe spesielt å ha på uniformen med det norske flagget på armen. Da blir man automatisk mer rakrygget. Med å være i Heimevernet så er man med på å beskytte det man har kjært og nært, sier småbarnsmoren, som også tror lokalbefolkningen i Storfjord er positiv til at Heimevernet finnes.

– Når vi er på øvelse og drar en tur på butikken, så legger folk merke til at man har uniform. Jeg tror det settes pris på at Heimevernet er her. Jeg tror også de aller fleste vet hva HV står for og hva vi gjør.

LOKALKUNNSKAP

Dette med nærhet er viktig for Marit.

– Lokalkunnskapen er viktig. Vi som tilhører vårt område kjenner hjemplassen. Vi er lokale og kan bidra i lokalsamfunnet uansett hva som skulle skje. For fem år siden var det en jeger som ble meldt savnet i en dal her i Storfjord. Det viste seg at han hadde fått slag ute på post. Den lokale HV-øvelsen var i ferd med å avsluttes, men alle ble tilbakekalt for å hjelpe til med å finne jegeren. Og det reddet kanskje livet hans. Det viser at Heimevernet gjør en viktig jobb.

– Jeg er veldig fan av dette med lokal forankring. Tjenesten i HV ville vært noe helt annet om vi måtte reist en annen plass i landet, hvor man ikke er så godt kjent. Hadde det skjedd noe unormalt her i Storfjord, så ville det sikkert vært veldig lett for oss å registrere det, nettopp fordi vi er et lite lokalsamfunn. Vi er med i ulike Facebook-sider hvor det varsles om det står en mistenkelig stor hvit varebil med utenlandske skilt parkert her, sier hun.

FREMTIDEN

I løpet av 75 år med Heimevernet har mye skjedd. Organisasjonen har gått fra en struktur på om lag 90 000 soldater, inkludert eget sjøheimevern til at Sjøheimevernet er borte og en strukturen er nede på 40 000 soldater, hvor
3 000 av disse tilhører innsatsstyrkene.

Men én ting er historien. I Heimevernet ønsker man å bruke 75-årsjubileet til å se fremover. Gjennom behandlingen av Landmaktproposisjonen i 2017, besluttet Stortinget den videre utviklingen for landmakten i Forsvaret. I vedtaket ble regjeringen bedt om å komme tilbake til Stortinget med «en helhetlig faglig vurdering av Heimevernets behov for bemanning, trening og utstyr for å løse sine oppgaver».

For å svare på dette vedtaket ble det blant annet opprettet et prosjekt «Heimevernet mot 2030» ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som avsluttes i 2021. Her ser man spesielt på to problemstillinger: Hva er de viktigste truslene Norge står overfor der Heimevernet kan tenkes å bidra, innenfor rammene av totalforsvaret og hvilken rolle, og hvilke tilhørende oppgaver, bør Heimevernet ha i framtiden?

33 år gamle Marit har lest de to delrapportene av studien som så langt er kommet. Men for henne er det mer viktig hvordan Heimevernet utvikler seg nede på lagsnivå, enn å tenke i de store banene om hvordan Heimevernet skal se ut om ti år.

Hun deler likevel noen tanker hun har:

– Jeg håper Heimevernet i fremtiden fortsatt skal bli en bidragsyter til det sivile, som for eksempel politiet og lokalmiljøet. Noe dette året har vært en bekreftelse på, da vi i mars og april fikk sms-varsling med mulig innkalling til å bistå politiet med grensekontroll, sier Marit.

– Jeg tror Heimevernet vil bli enda mer aktuelt, men jeg tror ikke HV vil ha en radikal utvikling. Jeg oppfatter at man ønsker å få mer kunnskap ned på lagførernivå. Det synes jeg er veldig bra fordi det er viktig at man unngår dødtid på treningene. Samtidig er det viktig at man får videreformidlet denne kunnskapen videre til soldatene, og da spesielt de som er nye. Det er ikke alt man husker fra førstegangstjenesten når man møter til første HV-trening, kanskje mange år etterpå.

POSITIV TIL FREMTIDEN

Marit titter opp mot Lyngsalpene som omkranser hjemgården og bygda. Solen titter fremdeles fram, men mørketiden nærmer seg med stormskritt.

Hun innrømmer glatt at hun er positiv til HV-tjenesten og vil de neste årene ta kurs og gjøre det hun kan for å klatre i systemet og få litt mer ut av livet i grønt.

– Jeg tenker sånn: Jo mer positiv man er, jo mer smitter det over på andre. Er man negativ, så smitter det også over på andre. Da mener jeg det er bedre å være på pluss-siden.

Å gå rundt en uke på trening og være negativ og sur, bidrar ikke til noe godt, fastslår Marit, som ikke overraskende synes det er helt greit å være i HV til hun er 44 år.

– Jeg vil gjerne være lenger enn det også, om jeg har kapasitet og motivasjonen fortsatt er der.